Skal vi dømme etter andre kommentarer, har mange tatt toppnoteringen som en påminnelse om aksjemarkedets iboende risiko, om høye svingninger og kanskje høy prising i dagens marked. Hver ny toppnotering utløser tydeligvis en viss høydeskrekk. Når markedet har klatret så høyt, må det jo snart ...
Det er kanskje ikke så rart om mange tar stadig nye toppnoteringer som et tegn på risiko. Den koblingen gjøres ofte eksplisitt. Men det er faktisk omvendt: Markedet når oftere nye toppnoteringer om volatiliteten er lav.
“I gjennomsnitt har vi hatt 18 til 20 nye toppnoteringer i året. ”
Bare se på en vanlig, traust sparekonto: Den setter ny all-time high hver eneste dag. (De nye rekordnoteringene er bare så sørgelig lite opp fra gårsdagens rekorder.)
I gjennomsnitt har vi hatt 18 til 20 nye toppnoteringer i året. Etter at dot-com-boblen sprakk i 2000, tok det imidlertid mer enn syv år før S&P 500 klatret over sin gamle topp. Og for den norske hovedindeksen tok det mer enn seks år før toppnoteringen fra før finanskrisen var passert.
I en viss forstand kan vi altså tolke risiko som faren for at det går lang tid til neste toppnotering.
Men slutt på toppnoteringene blir det aldri. Det er jo ikke slik at den grunnleggende avkastningen i aksjemarkedet skyldes oppgangstider, høykonjunktur og fravær av tåpelig politikk. Aksjer gir avkastning fordi selskapene tjener penger. Og det skal mye til før selskapene slutter å gjøre det, i alle fall for en diversifisert portefølje av selskaper. For S&P 500 har man regnet seg tilbake til nesten 150 år med uavbrutte overskudd.
Dette kan du dessuten være helt sikker på: Du vil aldri se en ny bunnotering.
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strateg
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.