Til hovedinnhold

Temaet kom opp igjen, eller fikk fornyet aktualitet, ved at den amerikanske styringsrenten bare nådde 2,25-2,50 % før den igjen ble satt ned: På julis aller siste dag ble den kuttet med et kvart prosentpoeng. Før finanskrisen lå styringsrenten på 5,25 %, hvilket gav godt rom for større kutt. Det siste kuttet signaliserer at slike rentenivåer ikke lenger er innen rekkevide.

Har pengepolitikken malt seg inn i et hjørne?

Dette er ikke stedet for prediksjoner, men et historisk sveip kan være på sin plass. I den grad økonomisk politikk brukes for å påvirke veksten, har man to kraftige spaker: finanspolitikk (offentlige budsjetter) og pengepolitikk. Harde drag i disse spakene er ikke noe nytt. Frem til finanskrisen ble finanskortet makset ut i de fleste vestlige land (nærliggende unntak for land med høye oljeinntekter).

Fra 1974 til 2007 steg den føderale gjelden i USA fra under 32 til 64 prosent av BNP, ifølge professor Carmen Reinhart – og det mens BNP nesten ble tolvdoblet. Realverdien av BNP (justert for inflasjon) ble tredoblet, fyrt opp av nettopp den offentlige pengebruken og de skattekuttene som denne opplåningen muliggjorde.

Andre vestlige land tråkket enda hardere på gassen.

I Tyskland økte den offentlige gjelden fra 18 til 65 prosent av BNP forut for finanskrisen. I Sverige økte den fra snaut 27 prosent til vel 73 prosent i 1996 – da svenskene flyttet foten til bremsepedalen (de var tidlig ute der). Og listen kan gjøres mye lengre. Litt omtrentlig oppsummert ble ikke finanspolitikken brukt til å jevne ut sykliske svingninger. Tvert imot, i et lengre perspektiv var det tydelig at den ble brukt til å pumpe opp økonomien (med svakere pådrag når veksten var god).

I lærebøkene behandles den slags stimulanser som midlertidige, men der tar man ikke høyde for flere tiår med akkumulerte stimulanser. En impuls av slike dimensjoner har en udiskutabelt vesentlig effekt, med økte investeringer, forskyvning av den teknologiske grensen, forsterkede kvalifikasjoner i arbeidslivet osv. Den har nok også bidratt til at vi har overvurdert den underliggende produktivitetsveksten.

Da finanskrisen kom, ble det klart at finanspolitikken var mer eller mindre uttømt.

Kostnadene ved enda mer gjeld var da blitt så høye at de oversteg den positive impulsen. Rett etter finanskrisen økte gjelden kraftig, men det var i stor grad en ekstraordinær og midlertidig reaksjon på en ekstraordinær situasjon. Når finanspolitikken ikke lenger hadde så mye å gå på, måtte pengepolitikken gjøre jobben. At noen i USA nå synes å mene at finanspolitikken har mer å gå på likevel, endrer ikke det store bildet.

Den fiskale æraen, om vi kan kalle den det, lærte oss at det er mye hyggeligere å tråkke på gassen enn å trykke inn bremsen. Vi kan vel også si at et par ferske tweets har forsterket det inntrykket.

Er det noe som tilsier at det vil være annerledes i de kommende årene?



Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.

Abonner på våre månedsrapporter

Bli kunde

Vil du bli kunde eller vite mer om våre tjenester? Vennligst fyll ut din kontaktinformasjon, så tar vi kontakt så snart som mulig.