Mens den første kollapsen kom i mindre kjente Silvergate Bank, som fokuserte på krypto-valutaer, var det uttakspanikk i Silicon Valley Bank som fikk myndighetene til å gripe inn og skapte bølger i bankverdenen. Kort tid etterpå gjorde uroen slutt på mye større Credit Suisse som selvstendig bank.
Årsaken til problemet var så klassisk som den kan bli: Banken hadde investert mye av sine midler i amerikanske statsobligasjoner med lang løpetid. Selv om disse verdipapirene ikke har noen nevneverdig kredittrisiko, har de renterisiko så det holder. Noen dager før kollapsen hadde lange amerikanske statsobligasjoner tapt rundt 15-24 % på tolv måneder, avhengig av durasjon (10-16 år). Siden banken måtte selge disse verdipapirene for å finansiere uttak (innskudd har jo svært kort durasjon), var tapene endelige og spillet over. Renterisiko tok knekken på Silicon Valley Bank.
Markedsrentene falt ganske umiddelbart, da det nå så ut til at ytterligere økninger i styringsrentene måtte være mer moderate. Det hindret ikke sentralbankene i å øke sine styringsrenter denne måneden. Uanfektet av bankuroen økte både Federal Reserve, ECB, Bank of England og for den saks skyld Norges Bank sine styringsrenter i mars.
Merk også at interbankrentene steg markant. Snart pensjonerte LIBOR (USD tre måneder) kom opp i 5,19 prosent ved månedsslutt, et nivå vi ikke har sett siden 2007. Dette er et uttrykk for en kontraktiv effekt av bankproblemene, anslått å tilsvare en renteøkning på omtrent et halvt prosentpoeng. Grovt regnet tilsvarer det den gjennomsnittlige nedgangen i markedsrentene i mars.
Både i USA og Europa ble den fortsatt negative termin-spreaden betydelig redusert. Mens forskjellen mellom lange og korte statsrenter fortsatt så ut som et resesjonssignal, ble altså styrken på signalet redusert. På den annen side steg kredittmarginen på high yield-obligasjoner med rundt 40 til 50 basispunkter.
I sum var fundamentale markedsforhold i beste fall nøytralt denne måneden.
Globale aksjemarkeder var mer opptatt av de fallende rentene. Etter det første sjokket svingte de opp og avsluttet måneden høyere, S&P 500 med så mye som 3,7 prosent. Et av få unntak var den norske hovedindeksen, som falt med 3,8 prosent på grunn av fallende oljepriser for tredje måned på rad.
Vekstaksjer gjorde det spesielt bra denne måneden, på grunn av de fallende rentene. Vekstdelen av verdensindeksen steg med 6,3 prosent, mens verdidelen falt med 1,2 prosent. Hittil i år har disse delindeksene gitt en avkastning på henholdsvis 15 prosent og mindre enn én prosent. Uten noen fundamental bedring i vekstutsiktene kan dette bare handle om prising.
Jeg kan umulig være den eneste som tenker slik: Når effektiv rente på 10-årige statsobligasjoner spenner fra 2,2 til 3,5 prosent, blir dette nok en påminnelse om renterisiko.
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strateg
Månedsrapporter
Pareto Aksje Norge
- Pareto Aksje Norge A
- Pareto Aksje Norge B
- Pareto Aksje Norge C
- Pareto Aksje Norge D
- Pareto Aksje Norge I
Pareto Investment Fund
Pareto Nordic Equity
Pareto Global
Pareto Nordic Alpha
Pareto Nordic Omega
Pareto Nordic Corporate Bond
Pareto Nordic Cross Credit
Pareto ESG Global Corporate Bond
Pareto Total
Pareto Obligasjon
Pareto Likviditet
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.