Og Nasdaq-indeksen, som har fløyet høyt de siste fem årene, falt med 6,4 prosent fra toppen underveis i måneden. Så, ja, februar endte litt nervøst i finansmarkedene.
Nervøsiteten ble utløst av stigende langsiktige renter. Dette er ikke alltid negativt, da høyere langsiktige renter og i særdeleshet en stigende rentekurve – at lange renter er høyere enn korte – er klassiske tegn på tiltagende økonomisk vekst. Tilsvarende husker du kanskje at en fallende rentekurve gjerne tolkes som et varsel om kommende resesjon.
Men stigende langrenter reduserer også aksjeinvestorenes alternativkostnad, slik at de igjen har flere alternativer som gir avkastning. Og det kan utvilsomt tolkes som et tegn på spirende inflasjon eller inflasjonsfrykt. Her er det utvilsomt et gyldig argument i de massive støttetiltakene som myndigheter verden over stablet på bena på rekordtid. På et eller annet tidspunkt risikerer vi at det blir for mye penger (etterspørsel) som jager et litt for lite elastisk tilbud.
Kanskje. Nervene var merkbart roligere på våre kontorer, eller snarere hjemmekontorer. Jeg minner om at vi ikke investerer i verdipapirmarkedet, vi investerer i verdipapirer. Du hører gjerne at man ikke kan se skogen for bare trær. Vel, i dette tilfellet vil jeg hevde at mange investorer ikke ser trærne for bare skog. Det var og er ingen mangel på levedyktige trær i denne skogen.
Mens statsobligasjoner falt i verdi, hvilket jo er det samme som å si at de tilsvarende rentene steg, var kredittmarginer en helt annen historie. Kredittmarginer på både amerikanske og europeiske high yield-obligasjoner falt faktisk med gjennomsnittlig 26-27 basispunkter i februar. Siden vi forvalter flere obligasjonsfond med en god del kapital investert i nettopp high yield-obligasjoner, har vi opplevd februar som betydelig mer akseptabel.
Enda viktigere er det at brorparten av disse obligasjonene har flytende rente, slik at de er behagelig ufølsomme for endringer i rentenivået. Så du skjønner hvorfor vi ikke er så bekymret for våre obligasjonsfond.
I aksjemarkedet har stigende lange renter vært spesielt gunstig for verdiaksjer. I flere år nå har jevnt fallende renter fyrt oppunder en spesielt sterk oppgang for aksjer med mer av den forventede inntjeningen et godt stykke inn i fremtiden – altså typiske vekstaksjer. Med stigende renter ser plutselig moderat prisede verdiaksjer mer interessante ut igjen.
For verdiaksjer, sammenlignet med vekstaksjer, var faktisk februar den femte beste måneden i historien siden starten på MSCIs verdi- og vekstindekser i januar 1975. Verdiaksjer tiltrekker seg ikke like mye oppmerksomhet og skaper ikke like mange overskrifter som vekstaksjer, særlig om vi sammenligner med aksjer som Tesla – som, jovisst, falt med 15 prosent i februar (spoiler alert: vi eier ingen Tesla-aksjer).
Imens røkter vi trærne våre som best vi kan og gleder oss over noen gode relative avkastningstall.
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strateg
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.