Kredittmarginer på globale high yield-obligasjoner falt med 110-120 basispunkter, slik at også obligasjonskursene hadde en fin oppgang i april.
Og dette var bare én enkelt måned – midt i den verste økonomiske og finansielle krisen som verden har sett på flere tiår, sannsynligvis med mye verre effekt på BNP enn finanskrisen.
Nå var det ikke i nærheten av å slette alle årets tap. Og det kan selvfølgelig vise seg å ha vært en midlertidig rekyl, en typisk reaksjon på overreaksjonen i mars. Jeg tror imidlertid at det er mer ved denne historien.
Som følge av krisen vedtok regjeringer og sentralbanker verden over en rekke tiltak for å motvirke det som mange, inkludert vår egen regjering, ville betegne som markedssvikt. En pressemelding fra amerikanske Federal Reserve introduserte tiltak for å fremme/støtte «the smooth functioning of markets»; markedene fungerte altså ikke slik de skulle. Investopedia oppdaterte forresten sitt oppslag om markedssvikt denne måneden.
Når markeder svikter, stepper det offentlige inn, i et forsøk på å rette eller avhjelpe svikten. Sånt er pensum på grunnkurs i økonomi. Det kan imidlertid også ligge litt finanslæring i dette.
Kapitalmarkeder i ustand gir ikke kunstig høye priser på verdipapirer eller råvarer. Vi trenger ikke å diskutere den muligheten, gjør vi vel? Hvis det forekommer markedssvikt i en eller annen form, er utslaget negativt. Vi kan regne med at det sender prisene ned, slik vi har sett i vår. Og, mer interessant, vi kan regne med at det presser prisene under sitt «naturlige» nivå i fravær av markedssvikt. Vi snakker jo om svikt i selve den mekanismen som skal sette prisene.
April ble en god indikasjon på at finansmarkedene virkelig hadde blitt presset kunstig lavt ned, dvs. lavere enn sitt kortsiktige likevektsnivå. Så må jeg selvfølgelig minne om at ingen ennå kjenner omfanget av koronakrisen. Det kan godt hende at optimistene vil vise seg å ha tatt gruelig feil, og at prisene skal enda lavere lenger fremme. Men smak litt på logikken her – dette innebærer ikke at markedene hadde rett i mars. Vi vet mer nå enn vi gjorde da, og markedene er tydelig strammere. De fungerer også bedre mer generelt, med mindre snubling.
Vi kan vel konstatere at myndighetenes inngripen helt eller delvis hadde den ønskede virkning. Det pleier å være slik, spesielt når det gjøres i så stor skala som nå. Der ligger månedens clue: Når myndighetene ser behov for massive intervensjoner, er det kanskje ikke det beste tidspunktet for å selge.
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strateg
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.