Men noe vet vi. For eksempel vet vi at ulike typer aksjer reagerer ulikt på endringer i rentenivået. Selskaper med mye av sin inntjeningsverdi langt inn i fremtiden, altså klassiske vekstaksjer, er mye mer rentefølsomme enn aksjer med mer av sin verdi i dagens inntjening – dvs. verdiaksjer.
Merk at ingen av de fremtidige overskuddene som inngår i denne verdien er kjent. De er estimater, gjetninger eller bare noe vi kan måle indirekte gjennom aksjekursene. Den målingen kan til gjengjeld være veldig presis. Beregninger av implisitt aksjedurasjon er blitt vanligere i studier av aksjemarkedet, sannsynligvis på grunn av de store rentebevegelsene i dette årtusenet. Dette ligner modifisert durasjon slik vi kjenner det fra obligasjonsmarkedet, men er egentlig mest en konseptuell måte å tenke på rentefølsomhet på.
Betyr det noe i praksis? Ja, så menn. MSCI har delt sin verdensindeks i en verdi- og en vekstindeks, med halve markedsverdien i hver. De responderer helt ulikt på endringer i rentenivået.
I 2022 falt MSCI World Growth med mer enn 27 prosent (bruttoavkastning i lokal valuta), mens MSCI World Value stoppet fallet på tre prosent. Dette utfallet var en åpenbar respons på den kraftige økningen i rentenivået gjennom året.
I 2023 er dette snudd på hodet. Bare i mai steg vekstindeksen med 3,2 prosent, mens verdiindeksen mistet 3,7 prosent. Av alle indekser jeg følger var dette de største bevegelsene denne måneden, som ellers endte ganske flatt. Hittil i år er vekstindeksen opp med mer enn 20 prosent, mens verdiindeksen er ned med en drøy prosent.
Burde vi ha forutsett noe slikt? Vel, her begynner det å bli komplisert. Lange renter har ganske riktig falt i år, men ikke mye, og korte renter har steget. I mai steg effektiv rente på tiårige amerikanske statsobligasjoner fra 3,45 % til 3,64 %. Om aksjemarkedet skulle ha reagert mekanisk på slike endringer, burde mai ha vært en god måned for verdiaksjer. Det var den ikke.
Svaret, kanskje ikke helt intuitivt, må være at markedsaktørene ser en ende på renteøkningene og har begynt å legge fremtidige rentekutt til grunn. I mai økte forskjellen mellom toårsrenter og tiårsrenter i USA til 76 basispunkter – i minus. Dette er et klassisk resesjonsvarsel. Mens mange aksjeindikatorer tegner et mer optimistisk bilde (slik de ofte gjør), kan det være forventninger blant investorene om at fremtidige rentekutt vil gjøre at vi unngår en resesjon av særlig omfang. Det vil kreve mer enn symbolske kutt.
Vi vet ikke akkurat hva de forventer, om de i det hele tatt vet det selv. Men vi vet at de tar hensyn til rentenivået, og gjennom kursreaksjonen kan vi konstatere med rimelig sikkerhet at det eksisterer forventninger om fremtidige rentekutt – slik vi for øvrig kunne gå ut fra at det amerikanske gjeldstaket ville bli løftet til slutt (hvilket det selvfølgelig ble).
I mellomtiden: Hvis du eier andeler i et aksjefond som gjør det greit i år til tross for en klar tilt mot verdiaksjer, har du grunn til å være fornøyd med god aksjeplukking. Du kan også føle en viss trygghet i å vite at verdiaksjer har utklasset vekstaksjer på lang sikt. Evig fallende renter er neppe overveiende sannsynlig.
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strateg
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.