Mens vi nettopp har feiret nok en all-time high i Dow Jones-indeksen – S&P 500 var svært nær, men ingen sigar – har den japanske Nikkei 225-indeksen ikke satt en eneste all-time high på 34 år. Med andre ord er den fortsatt ikke tilbake på nivået fra desember 1989. Pr. 18. desember i år ligger den nesten 16 prosent under toppnivået fra inngangen til 1990-tallet.
Dette er imidlertid grovt misvisende. Nikkei 225 er ikke justert for utbytte, kanskje litt overraskende for oss som har hatt utbyttejusterte indekser i mer enn 40 år. Det samme gjelder for øvrig for S&P 500 og Dow Jones, der sistnevnte også er arkaisk i sin sammensetning. Totalavkastningsindekser har vært beregnet en stund nå, men de vanlige indeksene er bare prisindekser.
Ifølge indekser fra MSCI har Japan levert en totalavkastning på 44 prosent siden nyttårsaften 1989. Det er ikke mye, men det er mye bedre enn et tap på 16 %. Tilsvarende har S&P 500 og Dow Jones i virkeligheten gitt en årlig snittavkastning på henholdsvis 10,2 % og 10,6 %, mot en ujustert avkastning på 7,9 % og 8,0 %. Hvis du ikke synes denne forskjellen er oppsiktsvekkende, kan du jo notere at den akkumulerte avkastningen gjennom drøyt tre tiår mer enn dobles ved å legge til utbytte. Du vet, rentes rente.
Det som kanskje er litt mer overraskende, er at antallet all-time highs øker markant når vi justerer for utbytte. MSCI Japans totalavkastningsindeks har satt 80 toppnoteringer i denne perioden, mens den ujusterte indeksen naturlig nok ikke har klart noen. For Dow Jones stiger antallet fra 689 til 898, mens S&P 500 øker fra 702 til 875.
Tatt i betraktning at totalavkastningsindekser stiger raskere, burde det kanskje ikke være så overraskende. Men jeg har lagt merke til at mange feiltolker et stort antall toppnoteringer. Det blir tatt som et uttrykk for svingninger i aksjemarkedet, mens det i virkeligheten er det stikk motsatte. Din knaptavkastende sparekonto går tross alt i ny all-time high hver eneste dag.
Du skal altså ikke frykte nye toppnoteringer. Mangel på slike er mye skumlere.
