I aksjemarkedet må vi forvente volatilitet, og volatilitet går altså begge veier. Dere vet det er krig, kamp mot inflasjonen og haukete sentralbanker, så jeg skal ikke si mer om det.
Mer bemerkelsesverdig, slik jeg ser det, er tapene i obligasjonsmarkedet. Hvis du satt med tiårige amerikanske statsobligasjoner, tapte du også åtte prosent denne måneden. Vi er vant til å se amerikanske statsobligasjoner omtalt ved sin effektive rente, ikke totalavkastningen. Det har skygget for dramaet som har utspilt seg i obligasjonsmarkedet.
Bare se her: Siden august 2020 har disse statspapirene levert en samlet avkastning på minus 37 prosent. Du leste riktig – de har mistet over en tredjedel av sin verdi på litt over to år. I samme periode falt S&P 500 med mindre enn ni prosent.
Den bredere indeksen Bloomberg Global Aggregate er nå ned 20 prosent siden årsskiftet. Dette har avfødt kommentarer om at dagens obligasjonsmarked er det verste siden 1949. Jeg tillater meg å hevde at dette er en grov underdrivelse. Utestående volumer er jo så veldig mye større nå. Bare i år, som et grovt anslag, har det forduftet globale obligasjonsverdier for 25.000 milliarder dollar. Det er på størrelse med tapene i globale aksjemarkeder.
Det er fristende å sitere Wikipedia: “In business valuation the long-term yield on the US Treasury coupon bonds is generally accepted as the risk-free rate of return.”
Vel, om du strekker langsiktig helt til ti år, svømmer du i renterisiko. Med unntak av det nordiske markedet for foretaksobligasjoner er globale investorer henvist til å investere i obligasjoner med fast kupongrente. I perioder med stigende rentenivå, og med mange lange obligasjoner utstedt de siste årene, kan det bli fryktelig dyrt.
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.