Jakten på avvik i aksjemarkedet er ikke lenger noe problem for den ortodokse finansteorien. På snedig vis er avvikende meravkastning forvandlet til bekreftende unntak; nå sier man snarere at dette er dimensjoner ved markedet som kan gi meravkastning.
Vi nevner i fleng: lav prising, lav usystematisk risiko, politiske kampanjebidrag, tynn mediedekning, populære arbeidsgivere, lav forventet inntjeningsvekst, utstedelse av gjeld (negativt for aksjer), eierspredning, lave investeringer (capex), patentsiteringer i nye patentsøknader, pålitelige regnskaper og en lang rekke mer tekniske forhold.
I akademia snakkes det om et faktor-zoo. Tre forskere har nylig talt opp 316 slike faktorer bare i de mest kjente og respekterte tidskriftene, og de skriver at det er mange flere. Og så har vi debatten gående om hvilke som holder mål.
Men er det farlige dyr i denne dyreparken – representerer de risiko, disse faktorene?
“There has been a clear negative relationship between risk and return (...) A broad theme that emerges from the empirical evidence is that popularity underperforms.”
Eugene Fama og Kenneth French, som redefinerte faktorjakten i 1992, åpnet selv for alternative tolkninger. Lav kurs i forhold til bokført egenkapital, for eksempel, kan skyldes frykt for svak soliditet. Men ikke bare: Det kan også skyldes "the unraveling ... of irrational market whims about the prospects of firms."
I en årsfersk artikkel er begrepet risikofaktor overhodet ikke nevnt. Ordet risk er bare brukt to ganger på 22 sider, og de presiserer at konklusjonene er de samme enten aksjekursen er rasjonell eller irrasjonell – les: enten meravkastningen skyldes risiko eller ikke.
Morsomt nok har det kommet en bråte med forskning som sier at distress risk gir negativ uttelling, i likhet med mer tradisjonelle mål på risiko. Selv om Fama og mange flere fortsatt insisterer på at markedet ikke kan slås, toner de ned risiko som begrunnelse for meravkastning. De sier bare at det er kilder til avkastning som kan utnyttes systematisk – og at man derfor bør justere alle avkastningsresultater tilsvarende.
La oss da leke med tanken om et dataprogram som vurderer 300 faktorer og finner den optimale tilten i aksjemarkedet. Skal det være en målestokk for alle forvaltere med puls – eller blir det snarere en robotforvalter på linje med sjakkens første supermaskin Big Blue?
Big Blue beviste i hvert fall ikke at det var nytteløst å tenke selv i sjakk.
