August var en nerveslitende måned i aksjemarkedet. I løpet av bare fem handledager falt hovedindeksen på Oslo Børs med nesten 9,4 prosent. Om noen skulle ha prøvd å forlenge kurskurven med en linjal, følte de seg neppe beroliget. Om de attpåtil leste aviser i denne perioden, gjorde det neppe saken bedre.
Men sånt har skjedd før. Sånt pleier faktisk å skje i aksjemarkedet. Med ujevne mellomrom får vi en lei reaksjon, og så kommer markedet tilbake, i alle fall etter noen tid. Det gjelder bare å holde hodet kaldt.
“[Many investors] are elated when stock prices rise and depressed when they fall. This reaction makes no sense.”
Noen enkle beregninger viser verdien av et kaldt hode. Vi regnet litt på dette etter jordskjelvet i Japan for drøyt fire år siden, og nå har vi utvidet beregningene. Tallene er morsom lesning:
Hvis du hadde kjøpt norske aksjer hver gang markedet falt med minst 9,4 prosent på fem handledager, slik det gjorde i august, ville de neste 100 handledagene gitt deg en annualisert snittavkastning på over 23 prosent.
Med så fet avkastning hvert år fra 1983 ville hovedindeksen nå ha stått i over 13.900, ikke 579.
Akkurat det samme mønsteret, bare enda tydeligere, finner vi i både MSCIs verdensindeks og den amerikanske S&P 500-indeksen. Verdensindeksen, målt fra inngangen til 1970, står nå i 7,5 prosent av hva den ville ha vært med de kalde hoders snittavkastning, og for S&P 500 i den samme perioden er det tale om 0,04 promille.
Du leste riktig: Med snittavkastning lik de første 100 dagene etter slike minikrakk ville S&P 500 ha vært på god vei mot et indeksnivå på 90 millioner, mot en faktisk notering på drøyt 3.600 for den utbyttejusterte indeksen. For norske investorer må tallene justeres for endringer i dollarkursen, men i dette perspektivet utgjør det desimaler.
Bare så synd det ikke lar seg utnytte i praksis. Her er nemlig en hake, eller snarere to: Du vet aldri på forhånd når et slikt fall kommer; det kan gå mange år mellom hver gang. Og det er dyrt å ha penger i beredskap. Investeringen kan jo ikke tas ut av luften. Dermed ville du tapt betydelig avkastning mens du ventet på slike fall.
Selv med rause 5,0 prosent innskuddsrente og en totalt ettergivende kemner viser det seg at systematiske bunnkjøp er en hylende ulønnsom strategi. Det koster rett og slett for mye å være ute av markedet resten av tiden. Om du hadde gått inn i norske aksjer hver gang markedet hadde falt med 9,4 prosent, sittet i 100 dager og dernest håvet inn 5,0 prosent årlig rente til neste fall, ville du i dag hatt en "indeks" på 139 – ikke 579, og definitivt ikke 13.900.
Tilsvarende ville du hatt 20 prosent av den faktiske verdien i verdensindeksen, eller 40 prosent av S&P 500. Uansett ville det ha vært uhorvelig dyrt å sitte med hele potten i ventepenger.
Overraskende ulønnsomt? Det finnes en strategi som ville vært enda mer ulønnsom: å selge hver gang markedet falt så kraftig.
Hvis du ved slike anledninger hadde solgt aksjer short og gjort opp etter 100 dager, mens du forøvrig satt og høstet en innskuddsrente du nå bare kan drømme om, ville du hatt en årlig avkastning på minus 1,6 prosent. Om hovedindeksen hadde kastet så dårlig av seg, ville den nå stått i mindre enn 13.
Ville du tatt sjansen på det?
