Av ren nysgjerrighet spurte jeg ChatGPT om hva som var den mest uventede hendelsen i finansmarkedene i april. I rentemarkedet pekte den på den kraftige økningen i de lange rentene, særlig for amerikanske statsobligasjoner. Jeg er ikke overbevist om at det var totalt uventet, men økningen var i hvert fall kraftig: Tiårsrenten steg med 48 basispunkter, mens toårsrenten fulgte rett bak med 41 basispunkter.
Konsekvensene var snarere forutsigbare enn uventede. S&P 500 falt med over fire prosent, mens den amerikanske dollaren styrket seg mot andre valutaer – ikke minst norske og svenske kroner. Etter et lignende mønster i de foregående månedene har dollaren nå steget med ni prosent i år mot begge de skandinaviske valutaene. En så rask styrking i denne størrelsesordenen er kanskje ikke upåregnelig, men det forekommer sjelden.
For et par måneder siden skrev jeg at rentedifferansene langt på vei forklarer utviklingen i disse valutaene mot dollaren. Jeg kunne ha lagt til at det i løpet av de siste tre årene har vært en korrelasjon på hele 0,88 mellom dollarkursen målt i norske kroner og differansen i toårsrentene. Investorene har tydeligvis krevd en risikopremie for å plassere pengene sine i en liten valuta som den norske kronen (og her må du gjerne liste opp grunner, som politisk risiko). Etter hvert som premien har gått fra å være positiv til å bli negativ, har dollarverdien av norske kroner fortsatt å synke. I april økte denne negative spreaden fra 36 til 63 basispunkter.
Jeg har brukt dette som et argument for at Norges Bank ikke vil sette ned renten før Federal Reserve gjør det, siden en svakere krone gjør det vanskeligere å holde inflasjonen i sjakk. Slik er jo den tradisjonelle vinklingen: Hva er konsekvensen for rentenivået? Hvis også du er mest opptatt av dette, er markedsutviklingen i april åpenbart dårlig nytt.
Det er her jeg kan ha begått en unnlatelsesfeil. For dette er absolutt godt nytt for mange investorer. La oss løfte blikket litt. På bare elleve år er den effektive kronekursen (mot en kurv av andre valutaer) svekket med 30 prosent. Den reelle effektive valutakursen har falt nesten like mye, med 29 prosent, noe som betyr at kronesvekkelsen ikke gjenspeiler høyere inflasjon i Norge enn i andre land. Norske varer og tjenester har kort sagt blitt mye billigere for utenlandske kunder.
Tilsvarende har norske eksportører sett sine kronepriser skyte i været. Det beste eksemplet er kanskje råolje, der Brent Blend nesten nådde 1000 kroner i april – et nivå vi aldri hadde sett før den russiske invasjonen av Ukraina i 2022. Men det samme gjelder selvsagt andre eksportører eller importkonkurrerende virksomheter, hvorav mange har mesteparten av kostnadene sine i lokal valuta. Vi har mange svært lønnsomme selskaper i våre norske og nordiske porteføljer som absolutt ikke beklager seg over den svake norske kronen. Med høyere marginer kan mange av dem også ha høyere inntjening målt i dollar eller euro. I det minste vil de ha blitt mer konkurransedyktige. Det er en varig fordel langt utover den mer kortsiktige inntjeningseffekten.
Og for de av våre innenlandske kunder som har investert i globale porteføljer, er det en dobbel fordel: Valutamarkedet har bidratt til å øke avkastningen, samtidig som det har redusert volatiliteten. Det blir ikke mye bedre enn det.
Selv om jeg nå risikerer å tegne et for rosenrødt bilde når jeg prøver å kompensere for min lille utelatelse, er dette absolutt viktige aspekter å vurdere. Så ta en liten pustepause før du beklager deg over den svake norske kronen.
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strateg
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.