Dernest innså investorene at det saktens kunne være positivt også i finansiell forstand. Samtidig viste det seg at aktørene hadde vilt sprikende oppfatninger av hva det egentlig innebar, og dermed begynte arbeidet med å standardisere begreper og kriterier – både i finansnæringen og på offentlig hold.
Med økende interesse fra publikum ble det også behov for å standardisere rapporteringen. Dette gjelder for det første selskapenes egen rapportering. Som for så mange andre internasjonale reguleringer er det EU som leder an i lovgivningen, og den begynner å bli temmelig kompleks.
I noen år nå har vi hatt NFRD – the Non-Financial Reporting Directive. Dette direktivet stiller krav til rapportering utover de rent finansielle forholdene. I 2017 kom EU-kommisjonen med nærmere retningslinjer for offentliggjøring av informasjon om miljø og sosiale forhold. Disse er riktignok ikke obligatoriske, men har likevel bidratt til en viss standardisering av rapporteringen.
To år senere fikk vi supplerende retningslinjer for klimarelatert informasjon. Og i april i år vedtok EU-kommisjonen et utkast til bærekraftsrapportering kalt CSRD – Corporate Sustainability Reporting Directive. Med det utvides rapporteringskravet til alle store selskaper, konsernspisser og noterte selskaper utenom de aller minste (omsetning under 700.000 euro eller balansesum under 350.000 euro).
“Hele bransjen jobber intenst med å tilpasse seg regler man ennå ikke har oversikt over.”
Formålet er å gi tydeligere anvisning på rapporteringen, men de konkrete reglene skal først meisles ut av den uavhengige organisasjonen European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG). Dette er altså et prosjekt i arbeid, slik som så mye av regelverket her. I tillegg vil det nok gå minst tre år før alt er iverksatt.
Slik påvirkes den informasjonen vi får som forvaltere. Men for det andre får vi også nye krav til den informasjonen vi selv rapporterer videre til våre investorer og andelseiere.
I forrige rapport nevnte jeg SFDR, et akronym for Sustainable Finance Disclosure Regulation – en forordning, som det heter på jusnorsk, om offentliggjøring av informasjon om bærekraft i finansielle produkter. Målet er å dreie kapitalstrømmene over mot mer bærekraftige investeringer med lavere klimautslipp. Forordningen har allerede trådt i kraft i EU, og den er på vei inn i det norske lovverket gjennom et utkast som har vært på høring.
Den norske loven vil også fange opp en annen bærebjelke i EUs bærekraftsarbeid, nemlig den såkalte taksonomien, altså klassifikasjonssystemet som skal bidra til å avklare hva som er reelt bærekraftig og hva som ikke er det.
Men dette er i hovedsak overordnede prinsipper. Også her gjenstår det å meisle ut detaljene. I EU er taksonomien i ferd med å utvides med sosiale prinsipper, mens detaljerte regler for offentliggjøring av bærekraft i fond først kommer på plass neste sommer.
Etter hvert som regelverket kommer endelig på plass i EU, vil det formentlig også innarbeides i det norske regelverket i form av forskrifter. Etter hvert.
Forvirret? Ja, det er komplisert. Hele bransjen jobber intenst med å tilpasse seg regler man ennå ikke har oversikt over. Det blir en form for skyting på løpende mål, der det fortsatt ikke er full enighet om hvilke mål som gjelder og hva man skal skyte med.
Du kan lese litt om vår egen jakt i denne rapporten. Vi lærer noe hver dag og kan åpenbart bli enda bedre. Uansett er vi overbevist om at dette er en verdifull jakt, både for Pareto Asset Management og for hele bransjen.