Innenfor hvert enkelt land har vi utviklet til dels svært kompliserte lovverk for å organisere menneskelig aktivitet. Internasjonalt er det dårlig med bindende lovverk. Organisasjoner som FN og OECD har mange regler og anbefalinger, men ingen tilsvarende sanksjonsmulighet.
I år er det 70 år siden Paris-traktaten ble signert. Siden har det gått slag i slag, med stadig flere medlemsland (stort sett, da) og økende integrasjon. Dermed har EU bygget unik kompetanse på utvikling av lover og regler som skal gjelde i mange til dels svært ulike land. Og områdets økonomiske tyngde gjør at også aktører i andre land må forholde seg til disse reglene.
Sagt med litt mer direkte ord: På mange felt er EU i ferd med å bli en internasjonal lovgiver.
Det gjelder ikke minst finansnæringen, der for eksempel EUs direktiv om markeder i finansielle instrumenter også påvirker aktører i Nord-Amerika. Europa er for stort til at man kan la seg avskjære fra å gjøre forretninger her.
Slik sett blir det interessant å se hva som nå kommer ut av de voksende ambisjonene om å bruke finansnæringen som et middel til å fremme bærekraft. Og her har det gått unna, kompleksiteten tatt i betraktning. I 2018 la EU-kommisjonen frem en overordnet handlingsplan. I 2020 kom den såkalte taksonomien, med begrepsavklaringer og klassifikasjoner som skal sikre at alle snakker samme språk. Eller mer presist: at det settes klare krav til hva som kan kalles bærekraftig.
“Slik sett blir det interessant å se hva som nå kommer ut av de voksende ambisjonene om å bruke finansnæringen som et middel til å fremme bærekraft. ”
I år har vi fått SFDR, et akronym for Sustainable Finance Disclosure Regulation – altså en forordning, som det heter på jusnorsk, om offentliggjøring av informasjon om bærekraft i finansielle produkter. Målet er å dreie kapitalstrømmene over mot mer bærekraftige investeringer med lavere klimautslipp. Forordningen har allerede trådt i kraft i EU, og den er på vei inn i det norske lovverket gjennom et utkast som har vært på høring. Uansett må alle norske aktører i praksis innrette seg allerede.
De nye reglene skal blant annet gjøre finansielle produkter mer gjennomsiktige; de skal få en tydeligere varedeklarasjon. Investorene skal kunne se hvordan klimaendringer og andre miljømessige utfordringer påvirker den finansielle risikoen, og forholdsvis detaljerte regler skal gjøre det vanskelig å pynte på grønnfargen.
Størst praktisk betydning får kanskje inndelingen i ulike typer fond eller finansielle produkter:
- Artikkel 9-fond er, folkelig sagt, mørkegrønne. Dette er fond der selve formålet er bærekraftige investeringer.
- Artikkel 8-fond kan da sies å være lysegrønne. De skal fremme miljømessige eller sosiale forhold, men har ikke nødvendigvis dette som erklært formål.
- Artikkel 6-fond tar ingen slike hensyn. Dette må da fremgå tydelig, nærmest som en finansiell vri på sigarettpakkenes advarsler.
I Pareto Asset Management har vi i dag ett fond som faller under artikkel 9: Pareto ESG Global Corporate Bond, som også er Svane-merket og har en egen ESG-analytiker. Med ett unntak klassifiseres våre andre fond nå under artikkel 8, og vi skjerper fokuset på ESG i samtlige – uavhengig av klassifisering. Du vil finne mer informasjon om dette i de aktuelle fondsdokumentene etter hvert.
