Spørsmålet har dukket opp igjen: Undervurderer vi petroleumsvirksomhetens betydning for fastlandsøkonomien? Jeg er tilbøyelig til å svare bekreftende, og jeg har lyst til å illustrere det med en graf jeg konstruerte for mer enn ti år siden – før det skarpe fallet i oljeprisen fra sommeren 2014. Grafen forteller den samme historien i dag.
Vi kan starte med Perspektivmeldingen. Der anslås etterspørselen fra petroleumsvirksomheten å utgjøre omtrent ni prosent av verdiskapingen i Fastlands-Norge i fjor. For fastlandsøkonomien blir da Nordsjøen et litt større eksportmarked enn de nordiske landene til sammen, målt ved eksport av både varer og tjenester. Det er da den direkte etterspørselen.
Jeg har ikke sett noe forsøk på å tallfeste forskjeller i ringvirkninger (multiplikatoreffekter). Men prising inn mot en sektor med varierende grunnrente gir logisk sett større utslag i verdi enn i volum, som vi måler i nasjonalregnskapet. At noe av grunnrenten flyter over i leverandørindustrien, har vi sett i årevis – gjennom kostnadsnivået på sokkelen. God lønnsomhet pleier å fostre utvikling av teknologi og produktivitetsvekst, og jeg tviler på at denne leverandørindustrien er et unntak.
I nettopp 2014 tilsvarte etterspørselen fra petroleumsvirksomheten mer enn 13 prosent av fastlandsøkonomien. Med denne målestokken er altså impulsen fra petroleumsvirksomheten redusert med omtrent 1/3 på ti år. Til gjengjeld steg den enda kraftigere i de ti årene før 2014. Nordsjøen er et marked som svinger.
For å illustrere svingningene har jeg sammenlignet fastlandsøkonomien med BNP-veksten i Sverige. Dette er gjort slik at jeg har laget en indeks som viser den relative utviklingen i fastlands-BNP mot svensk BNP på kvartalsbasis. Noe forenklet er disse økonomiene eksponert for de samme internasjonale konjunkturimpulsene – minus de særnorske impulsene fra nettopp petroleumsvirksomheten. I den grad de to økonomiene utvikler seg ulikt, er da Nordsjøen en naturlig kandidat å takke eller skylde på.
Oljetango på fastlandet
Her er det ikke nivået som betyr noe. Poenget er å få frem svingningene. Vi ser at den relative veksten følger oljeprisen ganske tett (korrelasjon nærmere 0,8). Oljeprisen er målt i norske kroner, men det spiller liten rolle om vi måler den i dollar eller trekker ut offentlig sektor av sammenligningen. Siden det tar tid før endringer i oljeprisen slår ut, har jeg sammenlignet med oljeprisen fire kvartaler tidligere. Hoppet på slutten av perioden viser følgelig til snittprisen i andre kvartal 2022, da både olje og gass ble dratt opp av invasjonen i Ukraina. Det året falt etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, tross prishoppet. Før dette var korrelasjonen over 0,8.
Så har selvfølgelig Norge hatt større finansielle muskler til å jevne ut konjunkturene, eller også å dra opp trendveksten over tid, med stadig økende bruk av oljepenger. Men det er altså ikke nivået eller trenden som er poenget her. Det er kort og godt at fastlandsøkonomiens relative utvikling varierer med oljeprisen.
Jeg tenker det har formodningen mot seg at dette ikke skal ha noe med petroleumsvirksomheten å gjøre.
