Jeg ser at mange nå er skeptiske til prisingen i aksjemarkedet. Og jeg møter bekymring hos både venner og kunder for den høye aksjeandelen i Oljefondet. Statens pensjonsfond utland, som det formelt heter, har 70 prosent i aksjer. Kan vi komme til å angre på den høye aksjeandelen?
Kraftige kursfall kan selvfølgelig aldri utelukkes, men la oss nå ta denne angsten på alvor. Et krakk defineres som et fall på minst 20 prosent. Fondet har i dag (pr. 3.kvartal 2025) verdier for 20.440 milliarder kroner. Hvis nå aksjemarkedet faller med 20 prosent uten at det skjer noe med resten av verdiene, vil fondet krympe til under 17.600 milliarder kroner. Verdien vil falle med over 2.860 milliarder kroner.
Dette er ikke bare et stort papirtap. Det ville også redusert handlingsrommet i statsbudsjettet med potensielt 86 milliarder (tre prosent av fallet). Vi kan vel si at noe sånt faller innenfor definisjonen av en kraftig smell.
Aksjeandelen i fondet ble økt fra 40 til 60 prosent i 2007 og dernest til 70 prosent i 2017. Om vi tenker oss at krakket bare rammer 40 prosent av dagens fondsverdi, reduseres fallet med godt over 1.200 milliarder kroner. Og om du i så fall tenker at vi burde angre på økningen i aksjeandelen, er det høyst forståelig.
Det er bare det at vi aldri ville hatt dagens fondsverdi med 60 eller 40 prosent aksjeandel.
Hvis vi hadde unnlatt å øke andelen til 70 prosent i 2017, ville vi etter mine beregninger hatt et oljefond på omtrent 19.000 milliarder kroner. Dette er et grovt anslag, i mangel av mer detaljert input, men det sier noe om relevante størrelsesforhold. Og hadde vi heller ikke økt fra 40 prosent ti år tidligere, ville vi nå hatt rundt 16.000 milliarder.
Fra dagens verdi måtte aksjemarkedet ha falt med over 4.400 milliarder for at fondet skulle reduseres til et slikt nivå.
Og da er vi ennå ikke i mål. For også et fond med 40 prosent aksjer ville ha falt i verdi. Dermed måtte dagens fond ha falt enda mer. Hvorpå 40-prosent-fondet måtte ha falt ytterligere … Slik kan vi nøste oss nedover – eller sette opp en enkel ligning som viser at verdiene møtes ved et fall på 56 prosent. Hadde vi fått et enda større fall enn det, kunne vi med rette angret på den høye aksjeverdien.
Men noe sånt er veldig, veldig usannsynlig.
Om vi tillater oss å håpe at politikerne forstår den langsiktige risikoen i aksjemarkedet, tenker jeg at vi kan si flere tusen milliarder takk for den høye aksjeandelen.
Og om du ikke blir overbevist av et nødvendig fall på 55 prosent, kan jeg dra et mer langsiktig eksempel: Dersom du ved inngangen til 2000-tallet hadde satt 70 prosent i vår aktive forvaltning av norske aksjer og 30 prosent i vårt likviditetsfond, måtte aksjemarkedet ha falt med 92 prosent før du ville hatt grunn til å angre. Er det greit om jeg påstår at det aldri kommer til å skje?
En finansblogg skrevet av:
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strategFinn Øystein Bergh har jobbet i Pareto siden 2010, de første årene i Pareto AS før han begynte i Pareto Asset Management i 2015. Han har tidligere erfaring som journalist, sjeføkonom og senere redaksjonssjef i Kapital. Finn Øystein Bergh er utdannet siviløkonom, MBA, samfunnsøkonom og statsviter, skriver finansbloggen Paretos optimale og har utgitt flere bøker om økonomi, blant annet klassikeren Aksjeskolen. Bergh er også tidligere styremedlem i Norsif.