Det begynner å bli en forterpet sannhet at både profesjonelle og amatører utviser dårlig timing i aksjemarkedet. Konsekvensene er imidlertid så sørgelige at vi tar sjansen på en oppdatert påminnelse. Evig eies kundetapet, selv om vi alle prøver å hindre det.
Om du på nyttårsaften 1994 satte den sedvanlige hundrelappen i det norske aksjemarkedet, ville du ved utgangen av fjoråret ha opparbeidet en gevinst på 510 kroner. Vi har da brukt fondsindeksen etter 1995. Årlig snittavkastning ville ha ligget på 9,0 prosent, og vi vet at norske fond i snitt har holdt tritt og vel så det (før man begynner å diskutere allehånde risikojustering). Om kundene la VPS-utskriften under madrassen, kunne de altså ha skaffet seg en årlig avkastning på ni prosent.
Men det har ikke kundene i norske aksjefond. Deres faktiske (pengevektede) avkastning i denne 21-årsperioden kan klokkes inn på 6,2 prosent, tilsvarende en oppsamlet gevinst på 255 kroner – nøyaktig halvparten av den passive gevinsten. De har tegnet på høye kurser og innløst på altfor lave kurser. Satt på spissen har de blåst halve gevinsten på grunn av sin egen utålmodighet, sin frykt og usikkerhet, eller bare overdreven tro på egne evner til å time markedet.
Relativt sett er det likevel bedre enn et tilsvarende regnestykke vi gjorde for seks år siden. Da var forskjellen hele 4,4 prosentpoeng i året. Godt å se at lærekurven er stigende. Vi noterer likevel at statistikken nå omfatter flere år, er mer utsagnskraftig og dessuten byr på flere år bak hver prosent. Rentes rente er en betydelig kraft også når den måler det du har gått glipp av.
Blir det feil å tenke seg at alt investeres på én gang? Kanskje. Men om man sparte et jevnt beløp hvert eneste år, ville avkastningen vært 8,8 prosent – altså tett på fondsindeksen. Akkumulert gevinst ville vært 490 kroner, hvilket fortsatt er et godt stykke over 255 kroner.
“It ain’t what you don’t know that gets you into trouble. It’s what you know for sure that just ain’t so.”
Urettferdig? Kanskje. Man investerer jo penger når man har dem. Hvis aksjemarkedet har gått til himmels, er det sannsynligvis gode resultater i bedriften din eller hyggelige bonuspenger på lønnskontoen. I alle fall vil det være en tendens i den retning. I tillegg er regelverket for livselskaper så viselig innrettet at de på sett og vis blir tvunget til å investere medsyklisk. Det koster – men kan jo vanskelig legges dem selv til last.
I den grad den svake avkastningen skyldes kundenes likviditetsstrømmer, burde vi se det samme i rentefond. Skiftende historikk gjør det ikke så lett å sondre mellom ulike typer rentefond, og her er det heller ingen felles indeks å sammenligne med. Men tegningen er skarp og tydelig:
Kundenes pengevektede avkastning i rentefond, der forvaltningskapitalen i fjor passerte 400 milliarder kroner, er 0,85 prosent i året. Vi tillater oss uten videre å påstå at hele bransjen, ikke bare vi selv, har levert vesentlig bedre langsiktig avkastning enn dette. Mange fond har riktignok kortere historikk enn 25 år, men med rentenivået de første årene og senere rentefall skulle det godt gjøres å prestere så dårlig – selv om det må tilføyes at mye av midlene har kommet inn de siste årene.
Det er kanskje ikke bare Odyssevs som burde ha bundet seg til masten?
