Liten skrift og nesten like små tall

Om du synes at norske husholdninger har mye penger stående på bankkonto, nesten 1.900 milliarder kroner, kan du jo notere at forsikringsformuen er enda større – nærmere 2.700 milliarder kroner. Forsikring er faktisk vår suverent viktigste spareform, i alle fall om vi holder bolig utenfor. Her følger et oppdatert blikk på den sørgelige avkastningen.

Forsikringsformuen er definert som oppsparte midler i pensjons- og livsforsikring – i all hovedsak pensjoner, med over en firedobling siden loven om obligatorisk tjenestepensjon trådte i kraft. Statens pensjonskasse inngår ikke i tallene, bare fonderte ordninger.

Denne formuen er en uoversiktlig miks av aktiva, fra aksjer og rentepapirer til eiendom og hypotetiske regnestykker, godt innpakket i særregler og tekniske standarder. Vi kan vel si at forsikring er Norges mest kompliserte spareprodukt. Hedgefond og strukturerte produkter blekner i sammenligning.

Avkastningen er også en komplisert materie. Bransjen har lang erfaring med å oppgi avkastningstall før kostnader. Og kostnadene varierer betydelig, alt etter hvordan sparingen er pakket inn og hvor mange kunder som deler innpakning. Fripoliser utgjør nå anslagsvis 470 milliarder kroner, basert på tall fra Finans Norge og Pensjonskasseforeningen. Det tilsvarer 28 prosent av alle ytelsesordninger og 18 prosent av den totale forsikringsformuen. For fripoliser er kostnadene til dels svært høye.

Det samme kan ikke sies om avkastningen. Jeg beregnet i 2021 at norske husholdninger hadde fått en pengevektet avkastning siden desember 1995 på karrige 1,2 prosent. En oppdatert beregning viser noe nær det dobbelte, det vil si drøyt 2,3 prosent. Ikke imponerende høyt, men i det minste bortimot en dobling etter at fem nye år har kommet inn i tallgrunnlaget. Det har altså gått bedre de siste årene.

Den pengevektede avkastningen er basert på data fra Statistisk sentralbyrå, som for ytelsesbaserte ordninger tar utgangspunkt i en beregnet verdibane frem til planlagt utbetaling. Dette tilsvarer verdien som bygges opp for den kommende pensjonisten. Eventuell meravkastning bidrar da typisk til å øke overdekning eller redusere underdekning hos arbeidsgiver.

Nå kan ikke denne avkastningen sammenlignes direkte med andre spareformer. Her ligger også en beregnet verdi av risikodekning i en eller annen form, eksempelvis pensjon som tilfaller ektefellen når man dør. Dette forkludrer naturligvis regnestykket.

På lang sikt burde imidlertid innbetalinger for risiko sånn noenlunde matches av utbetalinger, mens livselskapene lever av å forvalte kapitalen i mellomtiden. Kundenes akkumulerte avkastning burde dermed bli ganske riktig i kroner, spesielt når vi nå har fått data for flere år, selv om prosenten for avkastningselementet skulle bli litt for lav.

Regelverket for ytelsesbasert pensjon er utvilsomt en viktig årsak til den lave avkastningen (det sier også bransjen selv). I praksis tvinges livselskapene til å selge aksjer når kursene er lave og kjøpe når de er høyere. I tillegg er det selvfølgelig ikke gratis å drifte så kompliserte regelverk. Det påvirker også deres egne kapitalkrav. Lav avkastning for kundene innebærer derfor ikke at dette er tilsvarende lukrativt for livselskapene.

Ytelsesordninger har dessuten vært kostbare for arbeidsgiverne; innbetalinger derfra inngår i statistikken. For pensjoner knyttet til lønnsnivået har inflasjon og lønnsvekst medført milliardbeløp i reguleringspremier. I 2013 ble det dessuten innført en forhøyet levealderstariff, noe som trolig kostet arbeidsgiverne over 30 milliarder kroner. I tillegg har lavere beregningsrenter medført at ytelsesordninger måtte oppreguleres for å treffe på det fremtidige målet. I den grad bedriftene ikke hadde tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond å ta av, noe de færreste hadde da, måtte de bla opp mer penger.

Fra utgangen av 2011 skiller statistikken mellom ytelsespensjon og innskuddspensjon, og der er det et tydelig skille: Etter mine beregninger har innskuddspensjon gitt en årlig snittavkastning på 5,2 prosent – slett ikke verst, selv om stadig flere individuelle pensjonskapitalbevis trekker opp kostnadene – mens ytelsespensjon bare har gitt 2,4 prosent. Også dette er pengevektet avkastning, basert på løpende inn- og utbetalinger. Samlet avkastning i samme periode er 2,9 prosent, altså høyere enn for hele perioden siden 1995.

Mye av forskjellen skyldes nok at innskuddspensjon har holdt en høyere andel aksjer enn ytelsespensjon, som av regulatoriske grunner og relaterte incentiver har hatt og har en veldig lav aksjeandel. Men når innskuddspensjon nå har økt sin markedsandel til 32,3 prosent, ligger det vel en viss forhåpning om bedre avkastning i fremtiden.