Visst er det mulig å gjøre kupp i kunstmarkedet. Men er det en god og hensiktsmessig aktivaklasse? Flere synes å mene det. Noen har tatt skrittet videre og undersøkt.
Den britiske finansprofessoren Elroy Dimson har skapt seg et navn ved å kartlegge den langsiktige avkastningen i aksjemarkedet. Nå har han kastet sine øyne på kunst og andre samlerobjekter, senest med en studie av vin. Som i hans aksjeforskning er det dekning for ordet langsiktig: Vi snakker om snittavkastningen siden 1900.
Og joda – kunst har gitt en positiv realavkastning (se tabell). Høyere enn gull, høyere enn kortsiktige og «sikre» statspapirer. Med 2,4 prosent i året ville en hundrelapp ha vokst til over 1.450 kroner ved utløpet av 2012. Slik sett er det finansiell dekning for å si at kunst kan være berikende, selv om det påfølgende året har vært svakt. Enda mer berikende er forresten vin, frimerker og fioliner (!).
Når så kunstprisene lever sitt eget liv, i utakt med aksjekursene, kan det hevdes at de også gir god diversifisering. For mange er da argumentlisten lang nok.
La oss likevel gå videre. Først avkastningen: Kunst ligger fremdeles langt bak aksjer, der sluttverdien ville ha vært nesten 29.300 kroner høyere.
Og da er det ikke trukket fra en krone i kostnader på kunstkjøpene. Ikke fem prosent kunstavgift, ikke salær til auksjonsfirmaet, ikke moms på salæret og for den saks skyld heller ikke moms på hele summen om kunsten kjøpes fra utlandet.
Så har vi oppbevaringskostnadene. Forsikring, for eksempel, er jo billigere for aksjer og fond. Hvor mye koster det egentlig å forsikre VPS-utskriften? Nettopp.
Interessant nok er det også slik at den lave korrelasjonen mellom aksjer og kunst skjuler en mer langsiktig sammenheng. Den er bare ikke så synlig, siden kunst omsettes sporadisk. Forskning viser faktisk at avkastningen på aksjer har hatt en klar effekt på kunstprisene gjennom de siste par århundrer.
Det er heller ikke så lett å bygge en diversifisert kunstportefølje. Munch og Matisse, gir de god spredning? Er 25 kunstverker nok? Og hva med risiko for forfalskninger og semmer likviditet?
En aldri så liten teknikalitet hører også med. Prisutviklingen måles typisk ved å sammenligne prisene på samme objekt på ulike tidspunkter. Det åpner for «survivorship bias»: Hvordan vet vi at det ikke er de beste objektene som blir omsatt på nytt senere?
Men, selvfølgelig – samlergleden har man jo. I motsetning til aksjer og fond (VPS-utskriften er så tørr) kan kunst og andre samlerobjekter nytes mens de oppbevares.
Unntatt vin, da.
“In general, art’s risk-return profile is much less attractive than that of financial assets, even before transaction costs.”
