Det er lett å definere bobler i aksjemarkedet. Vi har en boble når kursen overstiger den fundamentale kursen, altså det som en rasjonell investor ville betalt for de fremtidige kontantstrømmene. Det er operasjonaliseringen som byr på problemer: Utenfor Snåsa er det forholdsvis krevende å beregne fremtidige kontantstrømmer.
Her har kløktige sjeler tatt matematikken til hjelp. De siste årene er det reist et aldri så lite byggverk av matematisk finans utenfor den vanlige finansåkeren, og vi skal forsøke å fornorske det litt. Utgangspunktet tør være kjent for alle som har lest litt finans: Dersom markedet er rasjonelt, gitt alt vi har fått av informasjon frem til i dag, er forventet aksjekurs i morgen lik dagens kurs. (Sånn nesten, i hvert fall, siden aksjer har en tendens til å stige bitte litt hele tiden.)
Når markedet oppfører seg slik, har vi altså ikke en boble. Og siden dette perfekte idealet er definert så strengt, kan det også defineres matematisk, i alle fall for et begrenset tidsintervall.
Av og til beveger kursene seg annerledes; selve kursutviklingen ser annerledes ut. Rent statistisk er det et boblesignal. Hvis vi i tillegg legger på et slags filter som bare passeres om aksjen stiger minst fem prosent, kan vi si at en boble er født – og tilsvarende at den har dødd dersom den faller med minst fem prosent igjen.
Omtrent slik, med vekt på omtrent, har tre amerikanske forskere studert de 3.000 høyest kapitaliserte aksjene i en periode på 13 år, eller rundt 3.500 aksjer i alt. Og de ble overrasket over det de fant: hele 13.060 bobler, eller omtrent fire pr. aksje. Dette var mye mer enn de ventet å finne da de satte i gang.
“Speculative bubbles do not end like a short story, novel, or play. ... In the real world, we never know when the story is over.”
Noen av disse boblene var ganske langvarige også. I den vitenskapelige artikkelen nevnes et eksempel som varte i mer enn tre og et halvt år. Boblenes livslengde, eller snarere hvordan de fordelte seg, var et kjernepoeng med studien.
Fra en praktisk synsvinkel har den en lei ulempe: Den er ubrukelig som investeringsguide. Her er den fundamentale prisen helt løsrevet fra alt som egentlig gir aksjer sin fundamentale verdi, som nettopp kontantstrømmer, egenkapital og så videre. Et filter på fem prosent er dessuten nokså vilkårlig.
Men den sier noe viktig likevel. Den minner oss om at kursene settes i en kontinuerlig gjettekonkurranse der markedet er nødt til å bomme innimellom, og den påpeker at «innimellom» kan bety ganske ofte og ganske lenge. Dessuten legger den enda mer tyngde på den vektskålen som sier at markedene hverken er rasjonelle eller effisiente.
Hvis alle aktører tok høyde for dette, ville vi fått flere skuldertrekk og færre angstanfall? Er det derfor svingningene har vært så beskjedne i mange år nå – fordi brent barn har lært seg å takle grillen? Eller er det bare en påminnelse om å være beredt? For det kommer flere bobler, og det kommer flere boblepunkteringer.
Det er den risikoen du får betalt for.
Kilde: "The lifetime of a financial bubble"
Yoshiki Obayashi, Philip Protter, Shihao Yang.
Mathematics and Financial Economics, januar 2017
