Moderne finans, som ikke er så moderne lenger, er bygget på en idé om at det finnes en risikofri rente. Skal du ha høyere avkastning enn dette, må du ta risiko. Så kan du skalere opp forventet avkastning og risiko med en valgfri blanding av risikofri rente og aksjeavkastning.
Det lyder jo flott. Men hva er risikofri rente?
I tolv år på rad har PwC og Forening for finansfag Norge gjennomført undersøkelsen “Risikopremien i det norske markedet”. Halvparten av respondentene i den siste undersøkelsen svarer at tiårige statsobligasjoner bør benyttes som risikofri rente. Tilsvarende er det vanlig å bruke lange amerikanske statspapirer som utgangspunkt i verdivurderinger. Og faglig tunge undersøkelser måler den historiske meravkastningen i aksjemarkedet fra 1871 eller 1900 som avkastningen utover den man kunne ha fått på statsobligasjoner.
En risikofri obligasjon gir, sånn i teorien, absolutt sikkerhet for at du får tilbake hovedstol og avtalte renter. Frihet fra risiko er slik sett frihet fra kredittrisiko.
Hørt om renterisiko? Obligasjonsindeksen S&P U.S. Treasury Bond 10+ Year favner lange amerikanske statspapirer og har neppe påtagelig kredittrisiko, selv om vi nok snart får en ny runde med krangling om gjeldstaket i USA. Renterisikoen, derimot, er påtagelig: Hvis du i starten av august 2020 satte en hundrelapp på denne indeksen, ville du nå ha tapt hele 34 kroner. Hadde du ventet til starten på 2022, ville du likevel ha tapt 25 prosent.
Ja, du kan sikre pengene hvis du sitter akkurat så lenge som obligasjonen du velger. Hvis den forfaller i oktober 2027, er du for alle praktiske formål sikret å få igjen resten av pengene i oktober 2027. Men det er jo ikke mulig å bruke dette som en grunnmur i en aksjeportefølje. En aksjeinvestor har ingen mulighet til å matche løpetider (eller durasjon, for de mer teknisk interesserte). Sånn fungerer ikke aksjemarkedet. Det er teknisk sett umulig å skalere forventet avkastning og risiko etter ønske.
Problemet er at også svingningsrisikoen, en favoritt i finans fordi den er så enkel å måle, er formidabel. Og det er ikke bare etterpåklokskap etter det siste drøye årets renteoppgang. Over de ti siste årene har denne obligasjonsindeksen en gjennomsnittlig tolvmåneders volatilitet på 12,6 prosent, mot 15,6 prosent i den åpenbart risikable aksjeindeksen S&P 500. Stopper vi regnestykket rett før pandemivåren 2020, er forskjellen bare 1,6 prosentpoeng, og med medianen er vi nede i 1,4 prosentpoeng uansett periode.
“Med andre ord: Målt med svingningsrisikoen, altså standardavviket, er lange amerikanske statspapirer nesten like risikable som amerikanske aksjer.”
Nå er det alltids en takknemlig oppgave å kritisere en faglig ortodoksi full av finurlige forutsetninger. Men dette har også en praktisk side. Alle dere som har fått råd om å investere institusjonens penger i lange amerikanske (eller europeiske) statspapirer: Fikk dere tydelig forklart at også disse investeringene kan svinge som ville helvete?
