Store investorer bruker betydelige ressurser på allokeringsvalg – altså å beslutte hvor de skal plassere penger til enhver tid. Her er mange argumenter som virker logiske og ganske sikkert gjenkjennelige:
Er det et poeng å investere i den amerikanske økonomien fordi den er så sterk? Bør du være varsom med europeiske aksjer fordi Europa sliter? Eller burde du flytte investeringer til fremvoksende økonomier for å dra nytte av den sterkere veksten der når verdensøkonomien tar seg opp igjen?
Nå er det ingen klar kobling mellom økonomisk vekst og aksjekurser, selv om mange synes å arbeide ut fra den motsatte antagelsen. Mest sannsynlig er aksjemarkedet en mye bedre indikator på økonomisk vekst enn omvendt. Men det kan jo være tale om strukturell vekst, ikke syklisk vekst, og da handler det ikke om å lage prognoser. Det handler om eksponering mot vekst og verdiskaping mer generelt.
“Nå er det ingen klar kobling mellom økonomisk vekst og aksjekurser, selv om mange synes å arbeide ut fra den motsatte antagelsen. ”
Slik heter det for eksempel i investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland (Oljefondet): «Investeringene er spredt på de fleste markeder, land og valutaer for å oppnå en bred eksponering mot global vekst og verdiskapning.»
Hm. Dette er det lett å misforstå.
Misforståelsen er fort oppklart når du først har tenkt tanken. Et sveitsisk selskap tjener ikke nødvendigvis penger fordi den sveitsiske økonomien er sterk. Det tjener penger fordi den har betalende kunder alle andre steder i verden.
I en årsgammel offentlig utredning om Oljefondet («Fondet i en brytningstid») står følgende å lese: «Selskapenes inntekter og verdiutvikling vil først og fremst bestemmes av verdiskapingen der selskapene har aktivitet, ikke hvor de er notert.»
Her bør vi kanskje lese hva de mener og ikke hva de skriver. En norsk eksportør kan ha virksomhet i en fjordarm på Vestlandet, men kunder over hele verden. Utviklingen bestemmes først og fremst av verdiskapingen der kundene holder til, uten at selskapet nødvendigvis har noen egen aktivitet der.
Og enda er vi ikke ferdige. Om vi også regner inn effekten av kostnader og valutakurser, kan et norsk selskap i virkeligheten ha en negativ eksponering mot norsk økonomi. Men her skal vi holde oss på inntektssiden.
Basert på data fra FactSet kan den utenlandske eksponeringen i hovedindeksen på Oslo Børs anslås til rundt 56 prosent, eller 62 prosent for den smalere OBX-indeksen. Det virkelige tallet er antagelig høyere, da mange underleverandører – eksempelvis i oljeservice – har sluttkunder i andre land. Dette tallet måler bare den direkte omsetningen.
Det største eksportmarkedet på Oslo Børs er USA, med 10-11 prosent. Europeiske land utgjør til sammen nærmere 30 prosent, mens utviklede markeder i alt står for 80 prosent. En gjennomsnittlig investor i det norske aksjemarkedet får altså en ganske godt diversifisert portefølje i geografisk forstand.
Mønsteret er enda tydeligere for det nordiske markedet. Om vi bruker MSCIs indeks for de nordiske landene, får vi en samlet eksportandel på 75 prosent. De fire nordiske landene Sverige, Norge, Danmark og Finland står til sammen for 25 prosent, på linje med det største enkeltmarkedet – som også her er USA. Omtrent det samme går til økonomier som havner utenfor betegnelsen «utviklede». At den nordiske regionen er en livskraftig økonomi, er ikke til hinder for en høy eksportandel – tvert om.
Selv i den brede amerikanske indeksen S&P 500 får du under 59 prosent eksponering mot USA. For seks år siden var det 70 prosent, så denne indeksen er blitt mer geografisk diversifisert med årene. Og så kan du jo gruble over den reelle eksponeringen; disse 59 prosentene har selv betydelig eksponering mot kunder i andre land.
Uansett er hjemstavn et dårlig mål på økonomisk eksponering. Det er egentlig bare viktig for ett aspekt av investeringer: corporate governance, eller selskapsstyring.
