Norske husholdninger har nå en forsikringsformue på nærmere 1.880 milliarder kroner. Forsikring er dermed vår viktigste spareform, med klar margin til bankinnskudd og aksjer/fondsandeler.
Forsikringsformuen er definert som oppsparte midler i pensjons- og livsforsikring – i all hovedsak pensjoner, med noe nær en tredobling siden loven om obligatorisk tjenestepensjon trådte i kraft. Statens pensjonskasse inngår ikke i tallene, bare fonderte ordninger.
Denne formuen er en uoversiktlig miks av aktiva, fra aksjer og rentepapirer til eiendom og hypotetiske regnestykker, godt innpakket i særregler og tekniske standarder. Vi kan vel si at forsikring er Norges mest kompliserte spareprodukt. Hedgefond og strukturerte produkter blekner i sammenligning.
Avkastningen er også en komplisert materie. Bransjen har lang erfaring med å oppgi avkastningstall før kostnader. Og kostnadene varierer betydelig, alt etter hvordan sparingen er pakket inn og hvor mange kunder som deler innpakning. Bare spør noen som eier en fripolise.
“ Vi kan vel si at forsikring er Norges mest kompliserte spareprodukt. ”
Men høy er avkastningen ikke. Regnet fra desember 1995 har norske husholdninger fått en pengevektet snittavkastning på karrige 1,2 prosent. Denne avkastningen er basert på data fra Statistisk sentralbyrå, som for ytelsesbaserte ordninger tar utgangspunkt i en beregnet verdibane frem til planlagt utbetaling. Dette representerer verdien som bygges opp for den kommende pensjonisten. Eventuell meravkastning bidrar da typisk til å øke overdekning eller redusere underdekning hos arbeidsgiver.
Nå kan ikke denne avkastningen sammenlignes direkte med andre spareformer. Her ligger også en beregnet verdi av risikodekning i en eller annen form, eksempelvis pensjon som tilfaller ektefellen når man dør. Dette forkludrer naturligvis regnestykket.
På lang sikt burde imidlertid innbetalinger for risiko sånn noenlunde matches av utbetalinger, mens livselskapene lever av å forvalte kapitalen i mellomtiden. Kundenes akkumulerte avkastning burde dermed bli ganske riktig i kroner, selv om prosenten skulle bli litt for lav. Uansett skal det godt gjøres å forvandle 1,2 prosent til en suksesshistorie. Det er faktisk hårfint lavere enn det tilsvarende tallet jeg beregnet for syv år siden.
Regelverket for ytelsesbasert pensjon er utvilsomt en viktig årsak til den lave avkastningen (det sier også bransjen selv). I praksis tvinges livselskapene til å selge aksjer når kursene er lave og kjøpe når de er høyere. I tillegg er det selvfølgelig ikke gratis å drifte så kompliserte regelverk. Lav avkastning for kundene innebærer heller ikke at dette er tilsvarende lukrativt for livselskapene, da slike ordninger binder mye kapital.
Fra utgangen av 2011 skiller statistikken mellom ytelsespensjon og innskuddspensjon, og der er det et tydelig skille: Etter mine beregninger har innskuddspensjon gitt en årlig snittavkastning på 6,3 prosent – slett ikke verst – mens ytelsespensjon bare har gitt 0,2 prosent. Også dette er pengevektet avkastning, basert på løpende inn- og utbetalinger.
I denne statistikken har innskuddspensjon økt sin markedsandel fra 6,6 til 25,5 prosent. Der ligger kanskje en viss forhåpning om bedre avkastning i fremtiden.
