Artig argument å analysere, det der: Hva betyr egentlig Kinas vekst for den globale veksten?
Der skrives stadig at Kina har en svært åpen økonomi, med en stor andel import og eksport. Eh, nei. Faktum er at Kina er en forholdsvis lukket økonomi. Importen tilsvarer nå 15 prosent av BNP, etter noe fall de siste årene som følge av høyere BNP og lavere importpriser, spesielt på råvarer. Dette er lavere enn USA, tradisjonelt regnet som ganske lukket, og halvparten av lille, åpne Norge.
Ikke så rart, når du tenker deg om. Det er mer luft inni en stor ball enn en liten, også om vi sammenligner med overflaten. En bitteliten prikk har nesten bare overflate. Kina er kjempestort, og har derfor ikke så stor overflate mot verden. Eller handel, som det også heter.
“[A]ttention anomalies are mistakes that people make because of inattention. People get focused on one thing and miss the obvious.”
Det er riktig at Kinas BNP nå utgjør omtrent 17 prosent, en drøy sjettedel, av verdens samlede BNP. Men det betyr samtidig at mye av Kinas bidrag til veksten i globalt BNP rett og slett er veksten i Kina. Bidraget til resten av verden er noe annet. Hjemmelekse: Tenk deg at den globale veksten er på én prosent, mens Kina vokser med seks prosent. Hvordan bidrar Kina?
Landets import av varer og tjenester utgjør nå 2,5 prosent av globalt BNP, og med kraftig fall de siste årene har det neppe vært noen overveldende vekstimpuls herfra. Eksporten er høyere, 21 prosent av Kinas BNP og 3,5 av verdens BNP, men det hjelper jo ikke så mye på veksten i andre land. Selv når vi bruker Kinas voksende BNP som målestokk, er overskuddet på driftsbalansen nær fordoblet på to år.
For Norges del har Kinas drag på råvareprisene vært det viktigste. Når det i noen år har vært typisk norsk å ha flaks, er det Kina som har rigget lykkehjulet. For verdensøkonomien har imidlertid oljen fremstått som tjære. Tommelfingeren har i noen år sagt at fem dollar opp på oljeprisen, alt annet likt, reduserer den globale veksten med 0,1 prosentpoeng (effekten er nok lavere på dagens nivåer).
Dette tilsvarer sånn omtrent effekten av en reduksjon på hele 0,4–0,7 prosentpoeng i Kinas BNP, ifølge en OECD-studie – som ble gjort da de færreste ville ha tippet på dagens oljepriser. Mange femdollar har rent i fatene siden den gang. Med tanke på den høye oljeprisen i årene etter finanskrisen: Noen som stadig forundres over at de siste årenes voldsomme pengepolitiske stimulanser i Vesten har gitt så beskjedne utslag? Og kan det være at man nå undervurderer den indirekte effekten via oljeprisen?
Selvfølgelig kan ikke handelseffekten oppsummeres i noen få tall. Selvfølgelig er ikke økonomiske problemer i Kina uinteressant for resten av verden. Og selvfølgelig kan finansmarkedsfall smitte. Men er vi virkelig så avhengige av Kinas økonomi som dagens overskrifter tilsier? Eller har vi latt kursfall i Shanghai fange oppmerksomheten?
