Til hovedinnhold

Årene etter finanskrisen har gitt oss et pengepolitisk kapittel for historiebøkene. I tillegg til stadig lavere og dels negative renter har vi fått kvantitative lettelser av massive proporsjoner. På fjorten år har amerikanske Federal Reserve blåst opp sin balanse fra 870 til 8.350 milliarder dollar, så godt som alt i form av innkjøpte verdipapirer. I eurosonen har summen vokst fra 1.200 til 8.200 milliarder euro, og tilsvarende økning har funnet sted i mange andre land.

Med årene er ordningen også utvidet fra presumptivt sikre statspapirer til foretaksobligasjoner og i noen tilfeller aksjer.

Logikken er enkel.

Når rentekuttene ikke hjelper mer, må man finne på noe annet. Tradisjonelt har de kortsiktige rentene vært styrt av myndighetene og de langsiktige rentene styrt av markedet. Når sentralbanker kjøper obligasjoner, påvirker de også markedsrentene. Langsiktige renter faller, investorer flytter kapital til andre verdipapirer – gjerne med høyere risiko – og det blir billigere å lånefinansiere ekspansiv finanspolitikk.

Men virker det? 

Driver det veksten oppover? Har det bygget tillit og vært helt nødvendig i en kritisk fase? Eller driver det bare prisene i været, først på aktiva og dernest på konsumvarer (inflasjon)? Skaper det et gjeldsberg som kan velte med katastrofale ringvirkninger?

Vi kan trygt si at det hersker uenighet i økonomenes skarer. Vi finner alt fra svorne tilhengere til dystre apokalyptikere. Men hvor finner vi dem?

Interessant nok finner de også at sentralbankøkonomer med mer positive artikler får brattere karriereveier.

En klassisk sannhet i samfunnsvitenskapen er at hvor du står, avhenger av hvor du sitter. Mulig det fungerer bedre på engelsk (where you stand depends on where you sit), men meningen er intuitivt klar: Ditt standpunkt avhenger av ditt utgangspunkt, av hvor du danner deg dette standpunktet.

Tydelig skille

I vurderingen av kvantitative lettelser er skillet tydelig: Økonomer i sentralbankene har en vesentlig mer positiv oppfatning enn økonomer ved universiteter og uavhengige forskningsinstitutter. De mener jevnt over at ordningen er mer effektiv, de finner sterkere virkning på veksten, og de finner alle som én at denne effekten er statistisk utsagnskraftig (signifikant) – mot bare halvparten av de akademiske økonomene.

Sentralbankøkonomene bruker også mer positivt språk, med flere positive adjektiver og færre negative. Med mindre de kommer fra tyske Bundesbank, forresten. Der står ikke uortodoks pengepolitikk like høyt i kurs.

Dette fremkommer i et ferskt arbeidsnotat fra, hm, den europeiske sentralbanken ECB.

Interessant nok finner de også at sentralbankøkonomer med mer positive artikler får brattere karriereveier. En økning på et halvt standardavvik i den beregnede veksteffekten er forbundet med et opprykk på et halvt nivå, som halvveis fra økonom til seniorøkonom. En separat undersøkelse viser at ledelsen ofte diskuterer slike artikler med forskningsavdelingen i sentralbankene. Det kan jo ha noe med saken å gjøre.

Gir artikkelen uttrykk for et eget syn på saken? Ikke direkte. Men når forfatterne gjennomgår de 54 studiene som ligger til grunn for notatet, får de en meta-analyse med en klar gjennomsnittlig effekt: Kvantitative lettelser tilsvarende én prosent av BNP gir en økning på 0,24 prosentpoeng i BNP og 0,19 prosentpoeng på prisnivået.

De fire forfatterne er forresten godt plantet i begge leirer, altså sentralbanker og universiteter.

PS. Notatet ble publisert i august. Den 9. september kommuniserte ECB at de ville gå inn for en litt lavere takt i obligasjonskjøpene som ble utløst av pandemien. Men de vil ikke stoppe dem. – The lady isn’t tapering, uttalte ECB-president Christine Lagarde.

 Kilde:

“Fifty shades of QE: comparing findings of central bankers and academics“
Brian Fabo, Martina Jančoková, Elisabeth Kempf, Ľuboš Pástor