Til hovedinnhold

Med årene har vi fått en omfangsrik statistikk for norske aksjefond. Den er både strålende og begredelig.

Strålende: fordi norske aksjefond i snitt har slått børsen, også når vi justerer for vanlig markedsrisiko (beta). Og selvfølgelig etter honorarer. Her har jeg riktignok ikke oppdaterte tall, men en norsk doktoravhandling for noen år siden påviste en betajustert meravkastning på hele 1,8 prosent i året siden bransjens spede start. Så vi har litt å gå på.

Begredelig: fordi fondssparerne ikke har fått den samme avkastningen. Fra nyttårsaften 1994 til nyttårsaften 2018 har den norske fondsindeksen levert 8,93 prosent i året. Selv har sparerne i norske aksjefond bare oppnådd 6,6 prosent i gjennomsnitt.

Rentes rente gjør forskjellen enorm: Med børsavkastning ville den berømte hundrelappen ha vokst til nesten 780 kroner. Med sparernes egen snittavkastning ville det blitt godt under 470 kroner. Den samlede avkastningen ville altså knapt vært over halvparten.

Ved første øyekast kan det se ut som en selvmotsigelse. Burde ikke andelseierne få den samme avkastningen som fondene de har investert i?

Begrunnelsen er imidlertid enkel og logisk: Folk har en lei tendens til å investere medsyklisk. Når markedet har gått godt en stund, fremstår det som mer fristende å investere i aksjefond. Når markedet har sviktet, hvilket det gjør med ujevne mellomrom, er det færre som har nerver til å bli – eller gå inn. Dermed får de med seg mindre av oppgangsbølgene og mer av nedgangene.

Forskjellen er omtrent den samme som før. Den ligner også påtagelig på tilsvarende tall fra USA. Folk er folk, også i dette markedet. Avkastningen blir lavere på grunn av svak investeringsdisiplin og psykologiske skjevheter – eller dårlige rådgivere.

Så kommer en liten innrømmelse: Jeg har på sett og vis jukset med tallene. Når jeg finner avkastningen i fondsindeksen, tar jeg utgangspunkt i nyttårsaften 1994 og regner 24 år fremover. I ettertid ser vi at dette var et greit startpunkt. Men når jeg beregner sparernes egen avkastning, tar jeg med alle som kom inn i 1995, 1996, 1997 og så videre. Og det er jo ikke alle årene som har vært like gode tidspunkter å starte på.

For å rette opp denne skjevheten har jeg beregnet hvilken avkastning man ville fått om den samlede nettotegningen var fordelt med like store beløp hvert år. Veldig omtrentlig, siden jeg ikke har justert for ulik tidsverdi av pengene (jeg ville heller hatt en hundrelapp i 1994 enn i for eksempel 2007). Det er likevel fascinerende å se hvilken avkastning man da ville fått: 8,93 prosent – på andre desimalen akkurat det samme som fondsindeksen.

Dette er faktisk helt tilfeldig. Hadde kursene vært veldig høye underveis, ville man tjent mer på å investere jevnt. Hadde kurvene isteden ligget mye lavere, ville de første kronene kastet mindre av seg, og dermed ville sluttsummen blitt lavere. For min del vil jeg heller ha avkastning av 200 kroner enn av 100 kroner.

I en annen forstand er det ikke så tilfeldig likevel. Gitt at folk ellers investerer medsyklisk, må det jo lønne seg å spare jevnt isteden. Slik sett er dette et fremragende argument for spareavtaler.

Og så er det vel på tide å sette elendigheten i perspektiv: Det er begrenset hvor mye sutring en snau femdobling av pengene fortjener. Du ville i hvert fall ikke oppnådd det samme i banken.

The average investor's return is significantly lower than market indices due primarily to market timing.

Daniel Kahneman

Abonner på Paretos optimale