Til hovedinnhold

Hvis du har fått noen overdoser koffein av investeringsrådgivere, har du sannsynligvis også fått noen doser med aktivaallokering. Dette er et krøkkete ord som forteller hvordan sparemidlene fordeles på ulike aktivaklasser, som aksjer og obligasjoner.

En etablert sannhet?

Kanskje har du også fått høre at allokeringen forklarer 90 prosent av avkastningen, mens selve forvaltningen forklarer resten. Jeg har både hørt og lest det selv, og jeg vet hvor det kommer fra. For drøyt 32 år siden publiserte Financial Analysts Journal en artikkel med tittelen «Determinants of Portfolio Performance». Ser avklarende ut, ikke sant?

Forfatterne satte seg fore å undersøke betydningen av henholdsvis investeringspolicy (overordnet allokering), timing av markedet og valg av enkeltpapirer. Følgende sitat vitner om en tydelig konklusjon: «On average, policy returns accounted for 91.5 per cent of the variance of actual returns». Mange har henvist til denne artikkelen i ettertid.

Og dermed er det blitt en etablert sannhet at allokeringen (policy) forklarer 90 prosent av avkastningen. Men så du hva det egentlig står?

De skriver at det forklarer 91,5 prosent av variansen (svingningene) i den faktiske avkastningen. Altså noe helt annet. Interessant for forskere, lite matnyttig for praktikere. Men spørsmålet byr på litt artig tankemat, og jeg tror et velvalgt eksempel fra egne rekker kan være en pedagogisk illustrasjon.

Et eksempel

I vår produktpalett har vi bare ett rent kombinasjonsfond. Aksjeandelen har svingt betydelig over tid – mellom 46 og 95 prosent siden nåværende forvalter overtok for snart 12 år siden. Det muliggjør er morsomt regnestykke.

For her er konklusjonen forbilledlig klar: Over denne perioden har den taktiske allokeringen i fondet (løpende endringer i aksjeandel) gitt et årlig snittbidrag til avkastningen på hele 2,25 prosentpoeng. Sammenligner vi med årlig totalavkastning, drøyt ni prosent, blir det tydelig at justeringene i aksjeandel har vært lønnsomme.

Årsaken er lett å se: Fondet reduserte aksjeandelen i forkant av finanskrisen og økte den igjen mens det stormet som verst. Siden har det holdt en jevnt over høyere aksjeandel enn før krisen.

Les mer om kombinasjonsfondet Pareto Nordic Return

Midtveis i 2013 endret fondet investeringsunivers fra Norge til Norden, grunnet en fusjon. Deretter, viser det seg, finner vi absolutt ingen effekt av endringene i aksjeandel, hverken i den ene eller andre retningen – om noe har det redusert avkastningen. Snittavkastningen er på 14 prosent, men det skyldes mest god aksjeplukking. Hva allokeringen angår, kunne vi like gjerne holdt en fast aksjeandel gjennom hele perioden.

Allokeringen har altså ikke spilt noen rolle siden juni 2013.

Ehem ... jeg mistenker at du leste det slik, men i så fall tok du grundig feil. En veldig illustrativ feil, får jeg tilføye.

Selv uten meravkastning fra aksjevalgene ville jo fondet hatt en snittavkastning på nærmere ti prosent siden sommeren 2013. Det skyldes i all hovedsak at aksjemarkedet har vært godt i denne perioden – og at fondet har dratt nytte av dette via en gjennomgående høy aksjeandel.

Slik sett er det likevel allokeringen som dominerer. Den aller viktigste beslutningen har vært å holde en jevnt høy aksjeandel i flere år på rad. Det er på sett og vis en taktisk vurdering, siden det hele veien har reflektert et markedssyn, men noe skyldes også en strategisk beslutning om å holde en god slump i aksjer. Skal du skille strategisk og taktisk allokering, må du trekke en krittstrek som i alle fall ikke finnes her.

Det handler om semantikk

Prosentvis fordeling av avkastningen er dessuten en ganske ullen manøver. Hvis du oppnår en meravkastning på 4,4 prosentpoeng i et ellers helt flatt marked, vil du da si at aksjevalgene står for 100 prosent av avkastningen? Eller, hvis du får mindreavkastning isteden, kan du da si at allokeringen står for langt over 100 prosent?

Slik sett handler dette mest om semantikk. Når det er så stor forskjell mellom avkastningen i ulike aktivaklasser, er det på sett og vis en banalitet at allokeringen er viktigst. Bare ikke lat som om forskningen har kommet frem til noen standard prosentregel.

Eighty percent of success is showing up.

Woody Allen