Mens aksjemarkedene vi følger var bemerkelsesverdig samstemte denne måneden – samtlige steg – handlet den virkelig interessante diskusjonen om statsgjeld og renter, især den amerikanske varianten.
Hvis USAs finansminister Scott Bessent virkelig ønsket å rette oppmerksomheten mot den galopperende amerikanske statsgjelden, kunne han knapt ha gjort et bedre trekk enn å kjøpe tilbake mer langsiktig statsgjeld. I den grad hensikten var å få ned rentene, slår det meg som hodeløst å kjempe mot markedet på denne måten. Ikke overraskende var effekten reversert i løpet av et døgn.
I tillegg passerte den amerikanske statsgjelden 40 000 milliarder dollar, så det lar seg forstå at renter var et av de store samtaleemnene i august.
La oss se nærmere på denne gjelden. Pr. 31 desember 2025 – den siste datoen vi har komplette tall for – var 35 prosent eid av den amerikanske sentralbanken og offentlige enheter i USA. Ytterligere 24 prosent var eid av utenlandske investorer, mens ulike finansinstitusjoner og verdipapirfond eide en tilsvarende andel. Andre investorer sto for 17 prosent. Dette er en restkategori som blant annet omfatter privatpersoner, truster og ikke-finansielle selskaper. Jeg mistenker at hedgefond også befinner seg her.
Denne strukturen har endret seg betydelig gjennom årene. I 2010 eide førstnevnte kategori hele 45 prosent, mens utenlandske investorer stod for 32 prosent. I tillegg tyder tall fra det amerikanske finansdepartementet på at brorparten av dette var offisielle reserver, mens dette trolig bare gjelder litt over halvparten av de utenlandske beholdningene i 2025.
Hvis du har orket å henge med så langt, kommer nå forklaringen på hvorfor jeg har brydd meg med alle disse tallene: I 2010 var et flertall av amerikanske statsobligasjoner – kanskje så mye som 75 prosent – eid av investorer som i liten grad brydde seg om priser eller renter. De eide statsobligasjoner av helt andre grunner. I 2025 kan denne andelen ha falt til under 50 prosent. Med andre ord kan andelen rentesensitive investorer ha mer enn doblet seg – mens gjelden nesten er tredoblet.
Jeg har skrevet en god del om veksten i uelastisk etterspørsel etter aksjer. Det er da litt ironisk at etterspørselen etter amerikanske statsobligasjoner har beveget seg i motsatt retning.
På toppen av dette kommer en krympende «confidence yield» – renterabatten som følger av dollarens rolle som global reservevaluta. En høyst rimelig antagelse er at disse trendene vil gjøre det stadig dyrere å finansiere det amerikanske statsunderskuddet.
I august lot ikke markedet seg uroe nevneverdig. Renten på tiårige amerikanske statsobligasjoner steg beskjedent, fra 4,71 til 4,75 prosent. En nærliggende slutning er at dette ikke er et akutt problem eller en umiddelbar utfordring. Det ligner imidlertid en ikke ubetydelig renterisiko, selv om rentene har steget betydelig de siste årene.
Jeg trekker det altså ikke frem som et spørsmål om taktisk posisjonering. Det handler snarere om strategisk risikostyring. Renterisiko er tross alt rentemarkedets versjon av systematisk risiko; den kan ikke diversifiseres bort. Og mitt generelle råd er latterlig enkelt: Invester i obligasjoner eller fond med lav eller begrenset renterisiko – det vil si lav modifisert durasjon.
Jeg skal klare å komme på noen forslag der.
Finn Øystein Bergh har jobbet i Pareto siden 2010, de første årene i Pareto AS før han begynte i Pareto Asset Management i 2015. Han har tidligere erfaring som journalist, sjeføkonom og senere redaksjonssjef i Kapital. Finn Øystein Bergh er utdannet siviløkonom, MBA, samfunnsøkonom og statsviter, skriver finansbloggen Paretos optimale og har utgitt flere bøker om økonomi, blant annet klassikeren Aksjeskolen. Bergh er også tidligere styremedlem i Norsif.
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.