Det er fristende å beskrive markedsbevegelsene i april som et lettelsesrally. Etter at våpenhvilen trådte i kraft i US–Iran-krigen, falt oljeprisen umiddelbart med 15 dollar fatet, og selv om mye av dette fallet senere ble hentet inn igjen, syntes nervene å roe seg.
VIX falt med en tredjedel, kredittpåslag i high yield falt med rundt 45–55 basispunkter, og – joda – aksjemarkedet gikk til værs.
Oppgangen var tydeligst i USA, der S&P 500 leverte imponerende 10,5 prosent – den sterkeste måneden siden 2020. Men dette var et globalt fenomen. Selv i kronisk energifattige Europa steg STOXX Europe 600 med 5,5 prosent. Det eneste unntaket denne måneden var Norge, der hovedindeksen på Oslo Børs falt med 2,4 prosent. Dette skyldtes naturligvis i stor grad den høye energiandelen i indeksen.
De aller beste resultatene fant vi i vekstaksjer. Vekstdelen av MSCIs verdensindeks steg 11,7 prosent, nesten dobbelt så mye som verdisegmentet, og Nasdaq Composite steg hele 15,3 prosent. Siden disse indeksene typisk består av selskaper med høy implisitt durasjon (de har en større del av inntjeningsverdien langt frem i tid), kunne man kanskje forventet at rentene hadde falt. Det motsatte skjedde. Rentene var flate eller svakt høyere. Rentekurven endret seg heller ikke.
Så … hvorfor ledet de mest rentefølsomme aksjene an?
Det kanskje overraskende svaret er at rentene ikke steg nok. Til tross for våpenhvilen ble det klart at energiprisene ville holde seg høyere over lengre tid enn først antatt, noe som førte til oppjustering av inflasjonsforventninger. I USA steg 10-årige markedsimpliserte inflasjonsforventninger fra 2,30 til 2,46 prosent, og i euroområdet fra 2,14 til 2,57 prosent. Ettersom forventet inflasjon steg mer enn nominelle renter, falt følgelig realrentene. Avkastningen på amerikanske 10-årige TIPS (Treasury Inflation-Protected Securities) falt fra 2,0 til 1,9 prosent.
I denne konteksten ble apriloppgangen drevet av lavere realrenter, ikke så mye av begeistring over nyhetene fra Hormuzstredet. Investorene syntes å anta at den høyere inflasjonen ikke ville bli fullt ut motvirket av høyere nominelle renter. Nå henger lavere realrenter ofte sammen med forventninger om svakere vekst, ikke eufori, og i dette tilfellet vil jo varig høyere energipriser også påvirke realøkonomien. Dette er den mindre lystige siden.
På den andre siden er kraftig kursoppgang sjelden et forvarsel om dårligere tider. Og det kan tilføyes at estimatene for de neste tolv månedenes inntjening i S&P 500 steg med over fire prosent. Det gir et visst fundament for oppgangen, mens resten naturligvis kan forklares med multippel-ekspansjon som de lavere realrentene åpner for.
Alt i alt kan det vel hende at april simpelthen bød på noe som ligner normal rasjonalitet. Det er tross alt det som, nåvel, normalt skjer. Markedet er fullt av overraskelser som egentlig ikke burde være så overraskende. Til syvende og sist er det ganske rasjonelt likevel. Vi blir bare for overveldet av detaljer til å se det.
Finn Øystein Bergh har jobbet i Pareto siden 2010, de første årene i Pareto AS før han begynte i Pareto Asset Management i 2015. Han har tidligere erfaring som journalist, sjeføkonom og senere redaksjonssjef i Kapital. Finn Øystein Bergh er utdannet siviløkonom, MBA, samfunnsøkonom og statsviter, skriver finansbloggen Paretos optimale og har utgitt flere bøker om økonomi, blant annet klassikeren Aksjeskolen. Bergh er også tidligere styremedlem i Norsif.
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.