Donald vs. Mikke Mus

Det som reddet avkastningen i april, var i stor grad at Trump trakk tilbake eller modererte flere av sine mest dramatiske utspill – som da han kunngjorde en 90-dagers tollpause eller benektet at han hadde planer om å sparke Powell. Hvorfor alle trodde noe helt annet, er selvfølgelig ikke godt å si. Både aksjemarkedene og de fleste high yield-obligasjoner endte riktignok måneden med tap, men de endelige tallene kunne like gjerne vært fra et ganske normalt marked.

Bekymringen for stagflasjon forsvant imidlertid ikke. Vi vet ikke hvilke tollsatser som venter når Trump er ferdig med sitt forhandlingsspill, men vi vet at de vil svekke både vekst og verdenshandel. De aller fleste økonomer er enige om dette, og noen uttrykker seg mer direkte enn andre. Jeffrey Sachs, professor i økonomi ved Columbia University, sa nylig på en konferanse i Tyrkia at disse tiltakene er de reneste vrangforestillinger. Og han sparte ikke på sarkasmen: “Dette er Mikke Mus-nivå. (…) Jeg må be Mikke Mus om unnskyldning. Han ville aldri gjort dette. Mikke Mus er smartere enn som så.”

Tilfeldigvis henviser også Nouriel Roubini – professor emeritus ved New York University – til den berømte musen. Roubini, ofte kalt “Dr. Doom” for sine mange pessimistiske prognoser, er nå betydelig mer optimistisk. Selv om Mikke Mus skulle være president, sier han, vil den amerikanske økonomien fortsette å vokse. I en kommentar i Project Syndicate hevder han at innovasjon i privat sektor vil kunne oppveie for dårlig politikk og uforutsigbare beslutninger.

La meg følge opp det poenget. Det største uløste problemet i amerikansk økonomi, Andeby eller ikke, er budsjettunderskuddet. Det har vokst fra 65 prosent av BNP i 2007 til over 120 prosent i dag. Langt mindre omtalt er situasjonen i privat sektor, som faktisk er ganske god. Siden finanskrisen har amerikanske ikke-finansielle selskaper redusert gjeldsgraden (gjeld i forhold til egenkapital) fra nesten 240 prosent til rundt 72 prosent. Dette er riktignok basert på markedsverdier, men selv med et betydelig kursfall vil situasjonen se langt sunnere ut enn for 10, 20 eller 30 år siden.

Mens vi venter på at Trumps 90-dagers tollpause utløper, er enhver kvantitativ prognose nokså meningsløs. Risikoen for både resesjon og stagflasjon i USA er reell, og verdenshandelen vil neppe blomstre under Trump. Gitt styrken i næringslivet og kanskje et snev av sunn fornuft i administrasjonen, mener jeg imidlertid at det ikke trenger å bli veldig alvorlig.

Og dersom det tidligere var slik at Europa fikk influensa når USA nøs, er det nå mer sannsynlig at dette blir motvirket av en mer ekspansiv finanspolitikk i Tyskland og økte forsvarsinvesteringer i Europa. Det er én grunn til ikke å ligge våken om natten.

Den beste grunnen er likevel styrken til selskapene vi investerer i. De er i langt bedre forfatning enn regjeringene som dominerer nyhetsbildet. Derfor støtter jeg denne gangen Roubinis Mikke Mus-resonnement. Jeg setter min lit til selskaper med solide balanser, dyktige ledere og robuste forretningsmodeller.

Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.