Følgelig steg renten på amerikanske tiårige statsobligasjoner – verdens ubestridt viktigste rente, så jeg bruker ikke mange ord her på andre renter – med 48 basispunkter. Det er mye på bare én måned.
Men det kunne ha vært verre. Kunne ha vært september i fjor, da den samme tiårsrenten steg med 66 basispunkter.
For globale obligasjoner, målt ved indeksen Bloomberg Global Aggregate, som falt med 2,9 prosent i september, ble september den verste måneden siden, nåvel, september i fjor.
Begge deler er en påminnelse om den samlede renteøkningen i denne rentesyklusen – Federal Reserve har plusset på hele 525 basispunkter bare siden mars 2022. Kommentatorer i fleng gjentar nå mantraet om «høyere lenger», hvilket betyr at rentene ikke kommer ned igjen så fort som vi trodde (eller håpet).
Dette støttes av nøkkeltall som fremtidsrenter eller selvfølgelig lange markedsrenter. Tiårsrenten er fortsatt lavere enn toårsrenten, men forskjellen er mer enn halvert siden juni. Dette «bombesikre» resesjonsvarslet ruver altså litt mindre, om enn av grunner ingen egentlig ønsket å se. Fallende korte renter hadde jo vært mer komfortabelt.
Nå vet vi selvfølgelig ikke hvilke rentenivåer aksjemarkedet forventer i fremtiden. Det finnes ingen fremtidsrente i aksjemarkedet. Vi kan imidlertid skimte eller ane noe om markedsforventninger fra prisingsforskjeller.
Joda, jeg sikter til prisingen av verdiaksjer vs. vekstaksjer. Ganske oppskriftsmessig falt vekstaksjer i september, med en nedgang på 5,1 prosent i indeksen MSCI World Growth (i lokal valuta). Det var mer enn dobbelt så mye som fallet for verdiaksjer. Men vekstaksjene gjorde det mye verre i september i fjor, med et fall på 9,2 prosent. Og de er fremdeles opp 22,1 prosent hittil i år, mot bare 3,7 prosent for MSCI World Value.
I 2022 var det omvendt. Da falt MSCI World Growth med 27,3 prosent, hele 24 prosentpoeng mer enn verdiaksjeindeksen. Det bratte fallet – og den markante differansen – reflekterte en økning i tiårsrenten på hele 2,37 prosentpoeng. Vekstaksjer faller typisk når høyere renter gjør forventede overskudd lenger inn i fremtiden mindre verdt i form av nåverdien.
Men da blir deres kraftige meravkastning i 2023 desto mer overraskende.
Hvordan kan vi forklare dette spriket? Det er vanskelig å komme forbi ideen om at aksjemarkedet har sterkere forventninger om fremtidige rentekutt enn rentemarkedet selv. Ellers ville vekstaksjer med lang implisitt durasjon neppe utklasset verdiaksjer i et år med stigende renter. Inneværende års renteoppgang er ganske visst mer beskjeden enn fjorårets, men det er like fullt en klar oppgang.
Sprikende forventninger er ikke noe nytt. Tradisjonelt, eventuelt pr. fordommer, har aksjeinvestorer en lysere legning, mens rentefolket er mer pessimistiske (eller kanskje mer realistiske). Jeg tar ingen veddemål på hvem som har den klareste krystallkulen.
Men jeg vet at den slags sprik sjelden løses ved at den ene siden får 100 prosent rett.
Finn Øystein Bergh
Sjeføkonom og -strateg
Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, verdipapirfondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Dette er markedsføring.