På randen av et totalt uventet tap

En investering på terskelen til finanskrisen treffer vel ganske godt. Se for deg at du investerte på tampen av august 2008 – bare to drøye uker før Lehman Brothers gikk over ende. Om du hadde vært litt engstelig da du gikk inn i markedet, er det vel sannsynlig at du nå ville ha blitt skrekkslagen.

Og så ble det bare verre. Raskt.

I Norge kom det absolutte bunnpunktet så tidlig som 21. november. Den dagen hadde markedet falt 64 prosent fra toppnoteringen, eller 56 prosent fra slutten av august, under tre måneder etter at du gikk inn. Da var panikken på topp og forsidene på sitt mest fryktinngytende.

Er det mulig å tenke seg dårligere timing?

Og likevel: Om du altså hadde investert i det norske aksjemarkedet rett før stupet og blitt værende i ti år, ville du ha doblet innsatsen. Det tilsvarer en årlig snittavkastning på 7,5 prosent, hvilket neppe kan sies å være dårlig uttelling for dårlig timing.

Her er det fristende å tilføye at mange fondssparere ville ha gjort det betydelig bedre, men dette handler ikke om fondsvalg. Det handler om markedets natur.

Hvis du isteden hadde valgt det globale aksjemarkedet, målt ved verdensindeksen omregnet i norske kroner, ville du faktisk ha tredoblet pengene og enda litt. Der ville gjennomsnittsavkastningen ha kommet opp i anstendige 11,9 prosent. Og sjekk gjerne nettsidene til Oslo Børs om du ikke tror at du kunne fått tilsvarende avkastning i et fond.

Tre måneder ut i finanskrisen var det neppe noen som regnet med å tredoble pengene på ti år. Det handlet snarere om krisehåndtering, å redde det som reddes kunne, å finne mer eller mindre sikre havner i en storm av usikkerhet. Slike havner var det ikke flust med i aksjemarkedet, og mange søkte ly andre steder. Hvilket selvfølgelig gjorde situasjonen enda verre på kort sikt.

Mange vil kanskje tenke at dette handler om etterpåklokskap. Jeg mener bestemt at det ikke gjør det, selv om disse tallene selvfølgelig bare kan beregnes med etterpåklokskapens presisjon. Det handler om markedets virkemåte. Om at du før eller siden får avkastning av aksjer og aksjefond når selskapene i porteføljen fortsetter å tjene penger. Om at det lønner seg å være kapitalist – i alle fall i det lange løp.

Denne gang var ti år et langt nok løp, til tross for et svalestup av historiske dimensjoner. Historisk avkastning gir selvfølgelig ingen garanti for fremtidig avkastning, men vi kan utvilsomt lære noe av den.

Samtidig har jeg god forståelse for at mange vil la seg irritere av slike beregninger. Jeg innbiller meg nemlig at mange av dem som hoppet over bord da det stormet som verst, de kom aldri om bord igjen i tide – om de i det hele tatt kom tilbake.