På slutten av januar erklærte WHO, Verdens helseorganisasjon, en global helsekrise på grunn av et nytt virus som hadde dukket opp i Kina. Få uker senere ble det klart at kampen mot dette viruset ville kreve drastiske, omfattende tiltak i alle berørte land – hvilket snart viste seg å bli samtlige land i verden.
Den 12. mars innførte norske myndigheter de strengeste tiltakene noensinne i fredstid, med forbud mot en rekke arrangementer, begrensede karantener, delvise reiseforbud og mye annet. Og Norge var ingenlunde alene. I løpet av få uker var over halvparten av verdens befolkning underlagt nedstengning av noe slag.
Da innså man raskt at dette ville få betydelige realøkonomiske konsekvenser. På litt over en måned falt både verdensindeksen og hovedindeksen på Oslo Børs med ganske nøyaktig 33 prosent. Bunnpunktet ble nådd den 23. mars.
Også norske kroner falt kraftig i mars. I perioder med markedspanikk er det vanlig at kapital trekkes ut av små valutaer, men denne gang var utslaget overordentlig sterkt: På bare en måned steg både dollar og euro med 22-23 prosent mot norske kroner. Fallet ble sannsynligvis forsterket av det brå fallet i oljeprisen, som ble mer enn halvert, uten at det fremstår som noen hovedforklaring.
I obligasjonsmarkedet fikk dette en spesiell bivirkning. Mange fond eier obligasjoner i fremmed valuta og sikrer disse til norske kroner. Valutabanken vil da kreve at de stiller en viss andel av det sikrede beløpet som sikkerhet, en såkalt margin. Når så de fremmede valutaene stiger i verdi, øker også marginkravet. Mer kapital må stilles som sikkerhet.
“Det er gjerne slik at markedene overreagerer på både opp- og nedsiden. Med pandemien tilsynelatende under kontroll fremstod marsfallet som en overreaksjon.”
I mars fikk vi et slikt forløp – på rekordtid. Mange obligasjonsfond ble tvunget til å skaffe likviditet raskt, og i mangel av nettotegning kunne det bare gjøres gjennom å selge obligasjoner. Dette forsterket fallet som allerede var underveis i markedet. Selv obligasjoner med forholdsvis god sikkerhet ble påvirket.
Til gjengjeld bidro den betydelige kronesvekkelsen til å dempe fallet i verdien av aksjer og obligasjoner notert i fremmed valuta.
Etter den verste vårpanikken roet stemningen seg. Smittetallene gikk ned, samfunn etter samfunn ble åpnet mer opp igjen, og – ikke uventet: Myndighetene satte i verk kraftige mottiltak. Styringsrentene ble kuttet, kjøp av verdipapirer ble økt eller igangsatt, og finanspolitikken ble raskt lagt om i vesentlig mer ekspansiv retning. Både direkte støtte, generelle utdelinger og mer lempelig skattepolitikk ble iverksatt noenlunde samtidig i mange land. I USA, som synes å ha klart seg noe bedre gjennom pandemien enn mange europeiske land, anslås underskuddet på statsbudsjettet å ha kommet opp i 15 prosent av BNP. Historisk er det svært høyt.
Så kraftige tiltak unnlater sjelden å gi kraftige effekter. Selv om det tidlig var åpenbart at BNP uansett ville falle kraftig i 2020, så å si overalt, økte troen på at det i hovedsak var et midlertidig tilbakeslag.
I tillegg er det gjerne slik at markedene overreagerer på både opp- og nedsiden. Med pandemien tilsynelatende under kontroll fremstod marsfallet som en overreaksjon, hvilket styrket troen på videre oppgang og hjalp markedet til å fokusere på de påfølgende årene.
Dermed fulgte en periode da oppgangen var delvis selvforsterkende, hjulpet av tilliten som bygges i oppgang. Utpå høsten ble den ytterligere forsterket av meldinger om snarlige vaksineløsninger. På tampen av året ble det klart at vaksineutrulling var underveis.
Oppgangen ble heller ikke forstyrret av geopolitisk uro. Det hersket litt usikkerhet om presidentvalget i USA, men selve valget forløp greit og markedene pustet lettet ut.
Og slik endte 2020 som et år med nye kursrekorder på flere aksjebørser. På Oslo Børs bød de fire siste handledagene på fire nye toppnoteringer etter hverandre.